Kjørte hjemmefra kl. 10.00, og kom til Kallset etter en knapp time. Garden, som er nedlagt, ligger ved stranda vest for grenda Bøfjorden.

 

Det blåste friskt ved stranda. Capsen forsøkte flere ganger å forlate sin faste plass. Fikk bare et par perioder med yr på turen. 4-5 varmegrader. Supert!

 

Kallsetsetra ligger i storslått fjellområde. En spektakulær seterplass! Seterveien, som er merket med blått og rødt, er på dette kartet markert med røde prikker. I grove trekk! Stien går i sikksakk oppover den bratte lia. Ca 1,5 km å gå fra parkeringsplassen til Kallsetsetra. Terrenget er preget av fjellvegger, bergknauser og bratte bekkedaler. Tett skog med varmekjære trær. Seterveien krysser Kallsetelva to ganger.

 

Etter ca 200 meter fra P-plassen går seterveien over Kallsetelva. Fortsetter langt oppover lia på høyresida (østsida) av det utilgjengelige elvefaret.

 

Kort vei opp til tufta etter sommerfjøset. Herfra går seterveien temmelig bratt oppover til Trollstien og inn i Kallset naturreservat. Naturskjønt område!

 

Like ved stien står ei gammel og grov styvingsalm. Almekvister og almeløv er et næringsrikt fôr. Ble mye brukt til husdyr før i tida. I nødsår ble almebark blandet med brødmel brukt til barkebrød. Noe å tenke på for oss som lever i velstand og som har rikelig med all slags mat. 

 

Gauksyre er også menneskeføde. Kan spises fersk eller brukes i salater. Gir en frisk og syrlig smak på supper, poteter og fisk. Har aldri prøvd selv!

 

Passet godt med noen fotopauser i brattbakkene. Skarlagen vårbeger er nokså sjelden. Den finner vi på rik jord, er kalkkrevende og vokser på begravde greiner av løvtrær i edelløvskog og oreskog. Slett ingen matsopp, men en veldig liten og nydelig sopp. Virkelig noe å kikke etter på de riktige plassene.

 

Det ble bratt, ja! Mer som en geitesti enn en setervei for større husdyr, etter mitt skjønn. Ypperlig terreng for en lettbeint hjort. Så mange hjortespor.

 

Brattere og brattere! I 1907 var det et fråhaldsstemne på Kallsetsetra. En kjempefordel for alle å være edru når man går nedover den styggbratte lia.

 

Kallset naturreservat ble opprettet i 2003. Formålet var å bevare en av de mest artsrike lokalitetene med alm og hasselskog i Møre og Romsdal. 

 

Kallsetelva ser puslete ut på bildet. Vil nok påstå at synet bedrar akkurat her. Sterk strøm i elva. Stedet kalles for Vadet. Litt for langt til å hoppe helt over, ble min vurdering. Vanligvis er det slik at berg og steiner som ligger under rennende vann, ikke er så sleipe. Jeg telte til tre og bykste så langt jeg kunne. Med buksa over fjellskoene gikk det greit. Heldigvis! 

 

Kom gående oppover her for aller første gang. Litt spent! Fikk se ei fin flate og flere einerbusker. Seterplassen? Og det var det!

 

Men ingen seterhus å se! Bare rester etter seterskjel og fjøs. Seterfjøset knakk sammen under tung snø en gang i 1950-åra. I følge matrikkelen fra 1723 hadde Kallset seter i dette området på den tida. Da på en annen plass: Gammelsetra lå i skaret litt lenger opp enn plassen vi ser på dette bildet.

 

Når seterskjelet ble borte, vet jeg ikke. Bernt Bøe tok et bilde av skjelet i 1992. Vil anbefale boka hans: Seterbok for Åsskard (1995). Ei interessant bok!

 

Gikk en snartur opp på kollen bak seterplassen for å få bedre oversikt. Ser ned til den snødekte seterstølen. Litt av Bølia helt bakerst.

 

Enorm utsikt! Hadde selvsagt sett alt mye bedre i klart vær. Skuer over Trongfjorden mot Torjulvågen, hvor det var grått og vått denne dagen. 

 

Men jeg så da ganske langt, på tross av værforholdene. Storvatnet i Tingvoll skimtes ca midt i bildet. Stranda innover til høyre går mot Kanestraum. 

 

Samme vei tilbake. Jeg hadde fortsatt krefter igjen til et hopp over Kallsetelva. Hadde spranget blitt helt mislykket, ville det blitt en sørgelig slutt på denne fjellturen. Fra fjorden og opp til Kallsetsetra er det nesten 800 høydemeter. Nedovergåing etter bratte og "ekle" stier er som kjent krevende for skrøpelige knær. Men alt gikk etter planen! Kom ned til bilen etter en fottur på noe under fire timer. Ingen langtur, altså.

 

Helt snøfritt nede på Kallset. Og en liten forsmak på våren ved husveggen. Et vakkert syn! Enkel konklusjon: Det ble en minnerik søndagstur i Surnadal!