Hvor langt er det fornuftig å reise for å få nye og spennende opplevelser? Et betimelig spørsmål! Fra Børset i Rindal til brua over Musdalselva på Verrafjordsveien er det omtrent 11 mil. Jeg brukte ca to timer på bilturen. Parkerte ved brua og gikk det første stykket etter en skogsvei oppover langs Musdalselva. Etter rundt tre kilometer nådde jeg toppen på Lauvnesheia. Så ingen andre som hadde slike planer for denne dagen. Ikke så rart, kanskje. 

I dette kystnære området er det bratte skoglier, isskurte fjellknauser, små myrer og forholdsvis kortvokste furutrær. Et variert landskap! Som jeg trives i!

Nær foten av Lauvnesheia. Stoppet og kikket tilbake mot Langvatnet midt i bildet. Lett å gå akkurat her. Ble brattere etter hvert!

Målet i sikte! Bratt fjellside, som vi ser. Jeg tok min første tur til Lauvnesheia på bar mark, 20. april 2016. Sen snøsmelting i år! 

Vi kommer som regel fort over skoggrensa på kystfjell. Høyeste punkt på Lauvnesheia ligger 467 moh., og der vokser det ikke trær. Hadde forresten vært merkelig, siden det er bare fjell og svaberg der oppe. Dette i motsetning til Duvåsen i Rindal, 493 moh., som er helt skogkledd. Isens herjinger for rundt 10 000 år siden har satt sine tydelige spor på Lauvnesheia. 

Toppen nærmet seg og jeg kunne nyte utsikten: Storvatnet, Trondheimsfjorden og den snødekte Kopparen i Bjugn i bakgrunnen til venstre.

Oppe på toppen. Satte fra meg skiene litt nedenfor og ruslet det siste stykket på fine svaberg. I sørlig retning ser vi fjell etter fjell. Eller: Turmål etter turmål! Jeg har ikke vært på noen av toppene vi ser på bildet. Alltid spennende å utforske nye fjellområder. Satser på at det ikke er for sent!

Storartet utsikt mot Agdenes og "storhavet". Et syn som også en rindaling kan glede seg over. Kystfjell kan gi slike flotte opplevelser!

Fulgte samme rute tilbake. Den bratte fjellsida ble en prøvelse for skrøpelig knær. Ikke bare bratt, men steinpiker, grastuer og stedvis råtten snø bremset farten. Heldigvis pleier jeg å ha god tid på turene mine. Helt unødvendig å ha tidspress for en pensjonist! Ferdig med det!

Etter den slitsomme fjellsida passet det utmerket med en skikkelig matpause. Flust med fine rasteplasser! Det var bare å sette seg ned og nyte naturen og solvarmen. Det eneste som manglet, var taffelmusikk i form av fuglesang. Litt for tidlig! Men om ikke så veldig lenge kommer heipiplerka, heiloa og andre fjellfugler tilbake til våre fjelltrakter. Alltid kjekt å ha noe interessant å se fram til! April/mai er ei fantastisk tid!