Svingte av ved Rinnbrua og kjørte etter Langlivegen et stykke før jeg fortsatte etter Seterlivegen. Rundt 100 meter før enden på veien ruslet jeg ned til Storfagerdalen. Dal og dal ... Det er bare ei lita flate nede ved Bøllu. Bratt sti nedover. Hva skulle jeg her?

 

Jo, jeg ville studere tufta etter ei høyløe. Lett å se den midt i bildet når gras og bregner har visnet og ligger på bakken. Nesten utrolig at de drev med markaslått her! Bøllu renner gjennom et dypt og stupbratt juv over lange strekninger. Storfagerdalen er en plass hvor det er mulig å krysse elvedalen.

 

En varm sommerdag for mange år sia kom jeg hit med en hærskare av innpåslitne insekter etter meg. Den dype kulpen under berget ligger bare 100 meter nedafor tufta etter Storfagerdalsløa. Jeg plasket uti i Adams drakt for å vaske vekk svette. Medførte at jeg ikke ble så attraktiv. Tenker da på insekter. 

 

På vei opp fra Storfagerdalen denne fine høstdagen i år. Tipper at navnet kommer av at det er tidlig bart og godt med gras her nede. Men det må ha vært arbeidskrevende å få opp høyet etter den bratte stien. I dag er det bare dyr som ferdes her. Samt en rindaling en gang i blant.

 

Enda et kjedelig fotomotiv? Tja, det spørs hva du ser etter. Dette er ei overgrodd kullmile. Smikol var et svært viktig produkt før i tida. 

 

Tok en pause på utsiktsplassen min ved Børter slette, som var det borteste markaslettet som tilhørte Langlia. Garden hadde i si tid hele 14 høyløer!

 

Som før fortalt, fikk jeg hjelp av Jon Langli til å finne den gamle kløvvegen gjennom Langlimarka. Dagens turistline går bare delvis etter kløvvegen.

 

Kløvvegen var stedvis overgrodd og vanskelig å finne. Har prikket inn stien på bildet. Det gamle rødmerket på furua bekrefter at kløvvegen har gått her. Den første turistlina fra Langlia til Trollheimshytta fulgte kløvvegen. Nå går turistruta på flere plasser utenom den gamle ferdselsveien til Folddalen.

 

Midt i bildet lå det ei tjæremile. Den skjules godt av vegetasjon. Tjørrubrenning var også ei meget viktig utmarksnæring i gamle dager.

 

Tjæra kom ut fra denne troa. Jon Langli hadde sett rester etter ei jerngryte i "vassholet". Han fortalte meg mye om Langlimarka. Noe jeg er takknemlig for!

 

Her er det blitt tatt ut torv for å dekke til tjørrumila. Slike plasser framstår i dag som firkanta dammer eller myrtjern uten skikkelig avløp.

 

Knapphaugen i midten bak, fotografert fra turistlina. Jeg liker best å gå etter den gamle kløvvegen. Gjerne med start fra Fagerhaugen nederst i Seterlia.

 

Her ser vi to menneskeskapte dammer nord for Knapphaugen. Jeg har spekulert på hvor de hadde tjæremila. Tror jeg fant plassen på dagens tur.

 

Én ting har jeg skjønt for lenge sia: Ikke alle er opptatt av å "grave seg ned i fortida". Får ta med noen naturbilder. Fortsatt fine høstfarger, ser vi.

 

En markatur på en varm og vakker høstdag er ikke det dummeste vi kan satse på. Ulik motivasjon og forskjellige interesser, selvsagt. Og ulike valg av turmål. Selv tok jeg min første tur i Langlimarka for 65 år sia. Har tatt mange turer, spesielt i senere tid. Blir som regel minst én tur i uka. Veldig trivelig!

 

Overmoden tyttebær. Men smakte faktisk godt! Og som alltid: Godt å komme seg ut og gå noen kilometer. Blir aldri lei av det!

 

Det har nå vært mye fokus på den gamle og svært viktige ferdselsveien til Folddalen. For mange år sia gikk jeg sammen men Jon Langli (til venstre) og John O. Dønheim etter Kløvvegen fra Seterlia til Folddalen. Her har vi kommet til Kløvsteinan i Trollhøttbotnen. En hyggelig, interessant og minnerik tur!