Den andre dagen i juli ble en glovarm dag. Parkerte i grustaket sør for Vålåskaret i Resdalen i ni-tida. Godt over 20 varmegrader.
Ble ønsket velkommen av kuklegg, regnklegg og blinding. De satset på blodsuging. En svartfløggu-flokk møtte også opp. Livlig gjeng!
Jeg ruslet først til Elgmerket (Ælmerkje). Her lå det ei seter, som var i drift til 1952. Alle seterhusa er borte i dag.
Fra denne gamle seterplassen ville jeg for første gang prøve gangstien som går herfra til Mjuksetra. Har vanligvis fulgt kjerreveien.
Gangstien går gjennom ei tettvokst skogli med høy vegetasjon. Mange ulike planter å kikke på i den dunkle skogen. Kan nevne turt og tyrihjelm, som begge trives i fuktige og næringsrike fjell- og skoglier.
Enghumleblom vokser også på fuktig og næringsrik moldjord. Ei nydelig plante med sine hengende blomster.
Etter å ha ruslet sakte og studert mangt og mye i skoglia, kom jeg omsider til Mjuksetra. Her ble seterdrifta avslutta i 1947.
Mjuksetra sett fra Berteberget. Fra setra går det en bratt dyresti til toppen av berget. Fugleperspektiv gir en meget god oversikt.
Berteberget har fått navn etter Berte Honnstad Dragset, ei ni år gammel jente som en sommer var sammen med mora si på Mjuksetra.
Det sies at Berte gjerne satt og sang oppe på det stupbratte berget. Men hva sang hun? Det har jeg lurte på. Får nok aldri vite det!
Fra Berteberget er det kort vei til Mjukinn (Kamben). Å oppdage toppvarden etter slitsomme bakker, er bestandig et oppløftende syn!
Da jeg tok dette bildet, hadde jeg engstelige fugler rundt meg. Både ringtrost og steinskvett hadde nok unger i nærheten.
Oppe ved varden (761 moh.) var det litt vind. Det gjorde at de fleste insektene forsvant. Ble ikke savnet!
Fikk også 5 trimpoeng da jeg kom hit. Turstigruppa i Rindal IL har nylig lansert Trimpoeng, et turopplegg med turmål i Rindal og i bygdas nærområder. Det er bare å laste ned en app (Trimpoeng) for de som liker å registrere turene sine. Noe mange har gjort.
Fin utsikt mot Trollheimen fra Mjukinn! Resvatnet i forgrunnen. Bak: Trollhetta, Rindhatten og Snota, som stikker opp bakerst til høyre.
Mot nordøst har vi det ruvende Resfjellet, 1166 moh. Nesten nederst og til høyre i bildet ser vi Saudaudin, en stor og veldig bratt grasbakke mellom ei styggbratt fjellside og ei ekkel, langstrakt steinur. Grasbakken er så bratt at sauene kan få problemer med fotfestet. Det har hendt at noen har ramlet nedover og mistet livet i steinura. Derfor kalles det Saudaudin, fortalte en lokalkjent mann.
Jeg gikk ned på nordvestsida av Mjukinn for å få en kort, men bratt vei til Saudaudin. Botaniker Arild Krovoll har gitt meg gode tips om spesielle fjellplanter som vokser der. Takk til Arild! Jeg var mest spent på bergveronika. Var det mulig for meg å finne den?
Men før jeg kom så langt, stoppet jeg i et område med reinroser. Ei vanlig plante på tørr kalkgrunn til fjells. Vakker blomst!
Jeg tok en runde i Saudaudin og nistirret på alt rundt meg før jeg plutselig oppdaget bergveronika. Et stort øyeblikk!
Bergveronika er årets villblomst i 2021. Den har en nydelig blåfarge! Virkelig noe å lete etter på aktuelle steder.
Denne stakkaren prøvde å kjøle seg ned og bli kvitt klegg på kroppen. Den hadde det tydeligvis svært ille i stekvarmen. La seg ned, satte snuten i snøen og reiste seg raskt opp igjen mange ganger. Trasige greier. Stakkars dyr!
Fra Saudaudin fulgte jeg turstien til Resdalen. Her går den langs Ela, som til slutt havner i Resa ved Kvennhusøya.
Hadde flaks i dag! Traff en hytteeier som hadde olavsstake på hyttetomta si. Kjempeartig! Slike turopplevelser glemmer jeg ikke.
Dagens turlengde ble over 10 km. Har lite å si. Mye viktigere at jeg fikk være ute i naturen i mange timer. Passet meg utmerket!
PS: Mange kart har en unøyaktig plassering av stedsnavn. Det gjelder også dessverre på dette kartet.