Kjørte til Bøfjorden og parkerte ved sjøen nedenfor Skrøvset. Gikk gjennom gårdstunet og fortsatte etter turstien til Skrøvsetsetra. Først etter en skogsvei, senere etter den gamle seterstien som snor seg oppover. Bratt li! Bare 2 km til Skrøvsetfjellet, men har turgradering Rød (Krevende). Det høyreiste Skreåfjellet lengst bak. Kalles bare Skreå av de som bor her.

 

De var utrolig flinke før i tida til å finne plasser der det var mulig å komme seg fram i bratt og ulendt terreng. Her for de med både hester og kyr!

 

Ja vel! Og skiene står her fortsatt? De stod her også da jeg gikk til Skrøvsetsetra 6. mai 2011, sammen med John O. Dønheim. Etter dagens tur snakket jeg med folka på Skrøvset, som sa at skiene hadde stått der "i en generasjon". Hmm. Merkelig! Det henger også to gamle truger på denne plassen.

 

Men én ting er sikkert: John og jeg fikk en trivelig fjelltur for åtte år siden. Av den typen turer man ikke glemmer!

 

Og så kan vi se mot Skrøvsetsetra! Dokumentert seterdrift fra 1723. Seterhusa er blitt flyttet noen ganger. Siste sommer med kyr på setra var 1974. Idyllisk sted! Jeg ble møtt av strandsnipe, rødstilk og gjøk. Svært trivelig å høre lydene fra disse trekkfuglene igjen. Nede i skoglia satt en munk og lovpriste våren med sin fortryllende sang. Våren er ei herlig tid!  

 

Det er blitt lagt ut steinheller på flere plasser hvor det er vått og myrete. Ypperlig! Kan ikke huske at det var slik i 2011. 

 

I mellomkrigstida var det gjerne 14 melkekyr på setra, sju fra Skrøvset og resten fra andre gårder. De var her fra starten av juli til først på september.

 

Det vanlige kan være like bra som det uvanlige! Markaslåtten på Skrøvsetfjellet avtok gradvis. Siste høylass ble dratt ned til bygda vinteren 1942.

 

Å sette seg ned på en gammel seterplass, skaper en underlig følelse, synes jeg. Spekulerer på mye og mangt! Hvordan hadde de det, egentlig, år etter år om somrene i seterfjellet. Var det bare slit? Tror ikke det. Seterfolka hadde vel også fine dager uten bare arbeid. I helgende var det mindre hektisk. Da fikk de gjerne besøk av kjentfolk, karer med kløvhester og andre på fjelltur. I Seterbok for Åsskard av Bernt Bøe står det mye om Skrøvsetsetra.

 

Etter en god og lang matpause på Skrøvsetsetra, ruslet jeg videre mot Skreå, som vi ser oppe helt til venstre. Vassdalsheia bortover til høyre. En merket sti starter bak murene etter seterfjøset (nede til venstre) og går oppover den bratte fjellsida. Stedvis veldig bratt! Vindstille og rundt 17 varmegrader. 

 

Berga var heldigvis tørre. Lett å gå på der det ikke var for bratt. Og bratt er et dekkende ord på turen videre oppover.

 

Liker ikke å skrive på bilder, men gjør et unntak: Vi hadde jo en Tirsdagstur til Jutulbu nylig, 7. mai 2019. Slik ser området ut fra denne kanten.

 

Å komme seg opp på en fjelltopp, kan være slitsomt. Belønningen er ofte en utmerket utsikt! Her ser vi mot Bøfjorden. Bølia nærmeste fjell til høyre.

 

Ruslet rundt på toppen for å studere fjell og fjellrekker. Velkjente Tussan viste seg fram i nordøst.

 

Flott utsikt i nordlig retning mot Halsa. Og enda lenger bortover! Vassdalsvatna i forgrunnen.

 

Den store varden på 712 moh. ligger litt lavere enn det høyeste punktet på Skreå. Kjempefin utsiktsplass! Og flott med en lysende fjellrekke i det fjerne!

 

Så var det bare å sette seg ned og nyte stunden! Det ble en mektig opplevelse på en enestående fin vårdag. Umulig å glemme!

 

Telefoto av kjente fjell i Trollheimen: Sula helt til venstre, Skjerdingfjellet og Snøfjellet mot høyre bildekant.

 

Innzoomet bilde av Skrøvset, den nærmeste gården. Dit ned måtte jeg! Det ble et veldig sakte tempo nedover fjellsida fra Skrøå. Men alt gikk bra!

 

Veldig spennende å studere fjell i horisonten, men også mye å glede seg over på kort hold. Engfiol er et nydelig syn!

 

Det ble en minnerik fjelltur! Hadde ikke blitt det samme å bare rusle rundt hjemme i åtte timer. Fjellturer er helt topp, sies det. Godt sagt!