Det ble en fin og varm vårdag som begeistret både to- og firbeinte. En innbydende maidag i Rindal!
"Den gode hyrde" i Langlia sørger for at sauene får spesielle godsaker i tillegg til friskt og grønt gras. Sauene har det godt nå!
Men denne stakkaren var det lite futt i. Lammet var sykt, men med medisin er det håp om at lammet kvikner til snart.
Den har fått rødfarge for at den lettere kan oppdages i den store saueflokken.
Fortsatte fra innmarksbeitet i Langlia etter Seterliveien, og Kløvveien der det var mulig. Hjortedyra har sine egne, faste stier i skogen.
Svingte innom biotopen til tretåspetten. Den trives i furuskog. Dette er en hann, som motvillig kom ut fra sitt lune rede.
Jeg likte ikke å forstyrre den. Tok et par bilder og gikk raskt videre. Heretter skal spetteparet få ruge ferdig uten forstyrrelser.
Tretåspetten lager såkalte spetteringer. Den hakker hull i barken på furuer på en systematisk måte for å få tak i sevje.
Tretåspetten er lite sky. Jeg satt lenge og studerte denne hakke-aktiviteten for noen år siden. (Ringene på bildet er veldig gamle.)
Jeg har nettopp kjøpt meg et nytt kamera, som skulle testes i dag. Brukte bare jpg-filer, ikke raw-filer. Var spent på resultatet!
Ved Kløvveien i Seterlia er det alltid mye gauksyre. Stoppet opp og tok noen bilder av disse små plantene.
Burde ha brukt mindre blender for å få bedre dybdeskarphet. Ellers et brukbart nærbilde med mitt nye Canon EOS R6.
På toppen av Seterlia dukker det hver vår opp kjerringrokk og hvitveis. Sistnevnte plante kalles sømmer på rindalsdialekt.
I dag fikk jeg lyst til å gå ned i Storfagerdalen i Bøllujuvet. Plassen ligger ved Bøllu, med bratte skråninger og berg på begge sider.
En svært bratt sti fører ned til bredden av Bøllu. Her ferdes bare vilt, samt en rindaling nå og da. Det er dyra som holder stien åpen.
Men før i tida var det faktisk menneskelig aktivitet her. En husmann fikk tak i litt fôr til husdyra sine på denne bortgjemte plassen.
I dag ligger det ei død bjørk over høyløe-tufta. Veldig vanskelig å oppdage den. Jon Langli viste meg tufta for mange år siden.
Storfagerdalen er en av få plasser hvor dyr og folk kan krysse den lange og stupbratte Bølludalen i Langlimarka. Det jeg husker best herfra, skjedde for en del år siden:
Jeg kom ned til Bøllu en glovarm sommerdag med en svart sky av insekter som summet rundt hodet mitt. Uten stans! De ble nok skuffet da jeg dukket ned i denne kulpen. I Adams drakt, selvsagt. Svettlukta forsvant, og det samme gjorde klegg, knott, mygg og "svartfløggu", det vil si skogflue. Den prøver hele tiden å finne landingsplass på svette kropper. For å slurpe i seg svette. Irriterende!
Men i dag var det bare et par tafatte mygg som svirret rundt meg. I en kort periode.
Dette ble en dag med "heggeduft og fred". Ingenting er bedre enn det på en makeløs maidag!