Sandåa sett fra brua. Helt øverst på bildet lå det ei bekkekvern, og nedafor brua hadde de før i tida ei sag.
Gikk etter skuterspor oppover Seterlia til Fagerhaugen. Derfra fortsatte jeg etter den gamle Kløvvegen. Gikk her også for to dager sia. Nå hadde det kommet en del kram nysnø som nesten skjulte fotspora mine. Likevel lettere å gå i tråkket mitt enn utafor.
Oppkommet øverst i Seterlia var åpent i dag også. Lite vann akkurat nå, men nok til en liten slurk.
Her hadde det gjort seg med ski eller truger. Ekstra dyp snø det siste stykket til Storfagerdalen.
Da jeg ruslet sakte innover Langlimarka i snømassene, kom jeg til å tenke på sangen Min hytte av Margrethe Munthe. I sangen hører vi om skog og ei hytte "ved sjøen den blanke."
Det vi ser her, er slett ingen hytte, men et krypinn, som kan brukes når det er vind eller nedbør. Her er det heller ingen sjø, men et lite myrtjern i nærheten. Bra nok for meg!
Tar med det første verset i Min hytte:
Langt inn i skogen ved sjøen den blanke, ligger min hytte så fritt.
Her kan jeg styrkes, hvile min tanke. Dit inn jeg lengter når jeg er slitt.
Med tak over hodet og et bål ved beina, kan jeg sitte på benken, nyte mat og drikke og kikke på fuglene. Trivelig!
Her ser vi to sultne stamgjester. Kanskje det kommer nye gjester i dag? Håper det. Nok mat til alle!
Kjøttmeisa har begynte å markere hvor den vil bygge og bo i år. Den har et rikholdig stemmeregister. I april-mai bygger den et solid reir og legger egg. Slik får nye generasjoner prøve livet i Langlimarka. Alle tiders plass! Her er det mange som trives!