Jeg var ute etter varme, snøfrie marker og vårblomster. Ønsket ble oppfylt på Innreitan i Halsa (Heim kommune).

Dro hjemmefra kl. 8.00 og kom til Innreitan etter nøyaktig én time. 12 plussgrader da jeg tok på meg fjellsko og sekk ved bilen.

 

Første del av turen gikk etter den solide skogsveien fra Innreitan til Kvalnesvika. Første mål i dag var Innreitssetra. Jeg har aldri gått helt fram til seterplassen. Lurte på hvordan det så ut der. Nysgjerrig på det! Etterpå ville jeg rusle ned til Kvalnesvika.

 

Fra veien rett opp for Innreitan kan vi se fergene som går fram og tilbake mellom Halsa og Kanestraum.

Men unntak av noen få perioder var det sol på hele turen. Varmt vær og praktisk talt vindstille. Midt i blinken for en turgåer!

 

Snødekt vei ved Fjellklaven og på veiens høyeste punkt. Men faste spor etter ATV-kjøring gjorde det lett å gå.

 

I veikrysset oppe i Kvalnesvikdalen tok jeg til venstre for å gå til Innreitssetra. Men først kommer vi til Østenbua. Her var det slutt på spora etter ATV´n. Bygningen vi ser lenger bak er et lite sagbruk. Driftige karer driver med skogsarbeid i området.

 

 

Fra Østenbua ser vi rett over Halsafjorden mot Fløystaddalen med Fløystadfjellet til høyre og Kamsvågfjellet til venstre for dalen. To fine fjellturer i Tingvoll! Subbet videre i våt snø til Innreitssetra. Gikk greit! 

 

Bratt bakke opp til setra, brattere enn det ser ut på bildet. Sørvendt og solbelyst skråning uten snø. Virkelig en eventyrlig opplevelse å komme hit. Ingressbildet med hvitveisen ble tatt på denne plassen.

 

Ei hytte ligger på toppen av bakken. Alltid spennende å utforske en ny og ukjent plass. Ser tufter etter flere seterhus.

 

På baksida av hytta hadde ikke sola kommet til. Så langt! Ryddig på seterplassen, som eies av Oppistu Innreitan. 

 

Snakk om å være på solsiden! Ikke et vindpust og hele 15 varmegrader. Det var bare å sette seg ned med maten og nyte dagen. Fikk taffelmusikk også: Svarttrost og bokfink holdt det gående med vakker sang. En gransanger deltok i fuglekoret bare av og til.

 

På en sånn makeløs vårdag følte jeg det akkurat slik som den danske dikteren Fritz Andersen:

I skovens dybe stille ro, hvor sangerhære bo,

hvor sjælen lytted mangen gang til fuglens glade sang;

der er idyllisk stille fred i skovens ensomhed,

og hjertets længsler tie her, hvor fred og hvile er.

 

Det var fredfullt nede i Kvalnesvika også, en gammel boplass med en innholdsrik historie. Dokumentert gardsdrift fra 1500-tallet.

 

Været i årets påskeferie var av det elendige slaget. Men i Kvalnesvika kan vi iallfall glede oss over påskeliljer.

 

På tilbaketuren gikk jeg gjennom innmarksbeitet på Innreitan. Her ser vi begge gardene, Oppistua (nærmest) og Nistua.

 

Oppistu Innreitan har fastboende folk. Flere hundreår med gardsdrift. 

Navnet Innreitan kommer av reitar, flertallsform av gno. reitr, som betyr ei avgrensa flate eller en dyrka jordflekk.

 

Nistua (Nestua) er i dag fritidsbolig. Paret som bruker stedet, bor på Averøya, men drar hit titt og ofte. Var her også på denne nydelige vårdagen. Godt voksne personer forteller gjerne om heimplassen sin og lokalhistoriske forhold. Noe jeg setter stor pris på! 

 

Dagens rusletur ble på ca 6,6 km. Min første tur til Innreitssetra og den sjuende til Kvalnesvika. Et område jeg stortrives i!

De som vil vite mer om Innreitan, kan lese i Halsaboka, bind 1 fra s. 27. Det er bare å søke på Digitaliserte bygdebøker.