Kjørte til Lensvik og videre til Landrø. Fortsatte etter Herdalsveien (bomvei) og parkerte nedenfor steinbruddet. (Jf. kartet)

Gikk fra bilen opp til steinbruddet etter veien til høyre. Brukte en og en halv time fra Børset i Rindal til P-plassen ved dette veikrysset.

Steinbruddet ligger 370 moh. Første kjente drift stod Isak Landrø og Anton Landrø for. Det er funnet forslag til kontrakt med grunneieren datert 1915. Fram til 1920 produserte de takstein og heller til trapper og annet bruk. Dette ble fraktet ned til bygda ved hjelp av hest og slede. Kjelke ble også prøvd. En risikosport på skareføre! Et svensk selskap startet prøvedrift i 1962. De holdt på i 3-4 år. Nå er denne spesielle virksomheten blitt historie. 

Fra det nedlagte steinbruddet fulgte jeg gammelstien oppover lia. Det var som å gå i ei bratt trapp. Fint utsyn mot bygder langs Trondheimsfjorden. 

Den bratte lia er unnagjort. Her kommer gammelstien inn på traséen som går opp til anlegget ved Vestre varden. Grei sti langs stolpene.

Fint fjellterreng! Alltid trivelig å komme opp på høyfjellet. Og utsikten blir bare bedre og bedre jo høyere vi kommer.

Vestre varden dukket plutselig opp. Spennende! Jeg hadde aldri vært her før, så jeg lurte på hva slags merkelige greier som stod ved varden.

Tja, bare et skilt og ei lita info-tavle. Jeg stod nå på det høyeste fjellet i Agdenes, 656 moh. på kart. (658 på info-tavla!) Vestre varden (Vester på skiltet!) hadde en sentral funksjon den gangen vardevarsling var en del av Norges forsvar. Også det er blitt historie. For lenge siden. Rart å tenke på likevel.

Utsikten var heller dårlig denne dagen, disig luft og skoddeflak som seilte forbi. Veldig kald vind også, så jeg ble ikke så lenge på toppen.

Mot nord skimter vi Ørlandet i disen. Med klar luft kan vi se langt: Frøya i nordvest, Sylan i sørøst og Trollheimen langt unna i sørlig retning. Helt utrolig!

Som vi ser, er det blitt en moderne form for kommunikasjon i vår tid. Snøflekkene viste seg å være hard skare. Turde ikke å gå på dem der det var bratt.

Sola kom og gikk. Det gjorde jeg også. Ruslet tilbake og studerte fjellandskapet i alle retninger. Her ser vi sørover. Øyangsvatnet glitrer i sollyset.

Å ta turer i nye og ukjente strøk er spennende: Hva skjuler seg bak neste sving eller bakketopp? Slike turer blir aldri kjedelige!

Gikk den letteste veien nedover skoglia; fulgte traséen som blir brukt av dem som overvåker anlegget på toppen. God skogsvei nederst i lia. 

Planen var å utnytte denne novemberdagen. Å kjøre langt bare for å rase opp og ned ei fjellside, er helt tåpelig, etter min mening. Jeg satset på grønn te denne gangen. Smakte godt det også. Turen til Vestre varden ble en av de mest interessante av årets turer så langt. Ingen tvil! En stor takk til turkompis Arild K., som med bilder og turbeskrivelser har gjort meg oppmerksom på dette flotte turområdet i Agdenes. En vårtur til Nordheian er noe å tenke på!

Mange har filosofert over hva et bål kan bety: Sitter man alene ved et bål langt fra folk, er man aldri ensom. Andre har sagt at den som sitter og ser inn i et bål, får en indre ro. Jeg nistirret på bålet helt til det døde ut. Tror kanskje det virket. Det var i alle fall en godt fornøyd rindaling som kom hjem etter en turdag på ni timer. Det blir vanskelig å overgå dette! Jeg vil likevel ta en ny fjelltur ganske snart. Viktig å ha noe å se fram til og glede seg over!