I 1970 tok jeg to turer til Rondane, og i 1971 ble det to turer til Jotunheimen. Både Rondane og Jotunheimen er jo svært populære og flotte turområder. Jeg husker fortsatt mye fra disse fjellturene - etter rundt 50 år, 29. januar 2022. Mange sterke minner! (NB: Bare små bildefiler fra disse fjellturene.)

 

Starter mimringen med den første turen til Rondane, 10. - 14. august 1970:

Vi kjørte til Dørålseter hvor vi overnattet. Gikk derfra til Bjørnhollia, som jeg viser et bilde av. Fortsatte fra Bjørnhollia til Rondvassbu. Fra Rondvassbu fulgte vi turistlina tilbake til Dørålseter. Ingen langtur, men vi fikk da sett litt av Rondane. Et nytt turområde for oss begge!

 

Overfylt på alle turisthyttene. På Bjørnhollia lå vi på flatseng rett under loftstrappa. Noen der oppe hadde visst inntatt for mye drikke. De måtte ut midt på natta for å lette på trykket. Det knirket fælt i trappa når de gikk opp og ned. Ei natt med dårlig søvn, kan jeg trygt si. 

 

Mye steinete terreng i Rondane, slik som i Langglupdalen. På kilometervis med stein. Smart med solide fjellsko!

Oppdaget på tilbaketuren at jeg hadde lagt igjen genseren min på Bjørnhollia. Hadde ikke tid til å gå tilbake og hente den. Lurte litt på hva jeg skulle gjøre: Få den sendt i posten eller ta en ny tur til Rondane om noen dager. Det ble det siste.

 

Tur til Rondane, 24. - 28. august 1970:

Kjørte til Smuksjøseter fjellstue denne gangen og gikk til Rondvassbu. Ønsket flere og nye opplevelser i Rondane. Gledet meg!

 

Tok en tur mot Veslesmeden for å få oversikt over dette ville fjellandskapet. Bak til venstre et monumentalt fjell i Rondane: Rondeslottet. 

Dagen før hadde jeg vært oppe på Rondeslottet, 2178 moh. En spektakulær opplevelse! Bildene fra toppen ble dessverre mislykket.

Men nå var jeg altså på Veslesmeden. Snudde ved 1871 moh., et stykke nedenfor toppen. Gikk hurtig tilbake til Rondvassbu, og småsprang til Bjørnhollia for å hente genseren min. Etter å ha vært både på Veslesmeden og Bjørnhollia, kom jeg plutselig på at jeg kunne springe til Smuksjøseter, eller kanskje bare til Peer Gynt-hytta (Uløyhytta). 

Bestyreren på Rondvassbu synes dette var en dårlig idé. Tidlig mørkt i slutten av august! Da han skjønte at jeg mente alvor, rodde han meg raskt over vatnet så jeg slapp å gå etter turistruta rundt utløpsosen. Sparte tid på den måten.

 

Mørket kom sigende. Huff! Mistet turstien og kikket etter en stor, overhengende stein som overnattingsplass. Da så jeg plutselig et svakt lys foran meg. Peer Gynt-hytta! Jeg ble mottatt av ei lita og blid kone. Fikk ligge i ei av to senger. I den andre lå en danske som allerede hadde krøpet til køys.

Om morgenen fikk vi servert en god frokost. Smakte utmerket! Tok et bilde av Peer Gynt-hytta før jeg ruslet til bilen ved Smuksjøseter.

Etter Rondane-turene i 1970 har jeg vært på Peer Gynt-hytta to ganger. For meg en minnerik plass!

 

Fjelltur i Jotunheimen, 2. - 11. august 1971:

I 1971 ville jeg utforske Jotunheimen, som jeg hadde hørt så mye om. Kjørte til Gjendesheim og overnattet i telt i nærheten av den kjente turisthytta. Tok denne første turen sammen med en kamerat. Hadde planlagt en lang rundtur. Og hadde store forventninger!

 

Turruta vår: Gjendesheim - Memurubu - Glitterheim - Spiterstulen - Leirvassbu - Krossbu - Skogadalsbøen - Eidsbugarden - Gjendebu - Gjendesheim. Ingen av oss visste hva vi gikk til. Så det var med stor spenning vi satte avsted.

 

Første dag gikk vi over Besseggen og ned til Memurubu. Her kikker vi tilbake til den berømte eggen. Mange pleier å gå motsatt vei ved å ta turistbåten fra Gjendesheim til Memurubu og starte fotturen derfra. Kommer man hit midt i tursesongen, blir det nærmest køgåing.

 

På vei ned til Memurubu. Strålende vær! Ellers var det en del regnfulle dager på denne turen. Minnerik tur likevel!

Dagen etter gikk vi til Glitterheim. Smekkfullt og to bordsetninger der også. Dårlig mat og ei småsur vertinne.

 

Men vi fikk flotte opplevelser på turen fra Glitterheim til Spiterstulen. De enorme Veobrean var et praktfullt skue. Noe så mektig hadde vi aldri sett før.

 

Spiterstulen er et ettertraktet utgangspunkt for turer i Jotunheimen. Bilvei helt fram. Fullt av ivrige turgåere i høysesongen. 

 

Dro fra Spiterstulen veldig tidlig, uten å spise frokost. Kom derfor svært tidlig til Leirvassbu. Fikk servert en varmrett til lunsj og tildelt et to-mannsrom med gode senger. Helt perfekt! Den varme velkomsten skyldes kanskje at vi kjente vertinna fra lærerskolen.

Dette var prisene på Leirvassbu i 1971: Overnatting pr. seng 15 kr, middag 20 kr og frokost 13 kr. 

 

Fra Leirvassbu fortsatte vi til Krossbu. Gikk i tau over Smørstabbrean. Tykk skodde, så bare breføreren og de andre i taulaget.

Etter ei natt på Krossbu ruslet vi til Skogadalsbøen, som vi ser på bildet. Ei ungjente blant betjeningen fortalt at det var dusj i et lite uthus. Vi fant en kåk og skrudde på vannet. Som var iskaldt! Hm, dette måtte vi undersøke. Vi tuslet ut etter en svært så kald dusj og oppdaget at vannslangen kom fra en liten bekk. Ja, ja! Vi ble muligens litt renere etter denne hustrige dusjingen.

 

Vi hadde lest at det var fine overnattingsmuligheter på Eidsbugarden ved Bygdin. For fine forhold for oss: Et flott hotell, beregnet på velkledde turister. Vi ble anmodet om å gå til Vertshuset Den Glade Vandrer, som lå like ved, og som var eid av hotellet den gangen.

 

Den Glade Vandrer ble overtatt av DNT i 1993 og omdøpt til Fondsbu turisthytte. Vi har i senere tid sett TV-program fra Fondsbu. 

 

På vei mot Gjendebu på den siste turdagen. Derfra tok vi turistbåten til Gjendesheim, hvor bilen stod. Lettgått terreng, som vi ser. Og endelig sol! Den lange rundturen vår i Jotunheimen ble avsluttet på en solskinnsdag. Helt ypperlig!

 

Tur til Jotunheimen, 15. - 17. august 1971:

Denne gangen kjørte jeg til Spiterstulen. Ville oppleve litt mer i dette flotte fjellriket. Ble med på en tur til Galdhøpiggen via Svallnosbrean. Her krysser vi breelva nedenfor den kjempestore breen. Hadde aldri før vært med på brevandring. Spennende!

 

Vi fikk utdelt isbrodder og plassert i to taulag. Uten breførere kunne dette blitt en livsfarlig tur.

 

Brefallet kalles Eventyrisen. Bratt rute i begynnelsen. Etter denne bratte stigningen kom vi til "Det glade hjørnet". På trygg grunn!

Breer er bestandig i bevegelse. Det oppstår skumle sprekker, og en ujevn berggrunn danner merkverdige formasjoner i brefallet. 

 

Husker jeg ikke feil, ble disse fantastiske isformasjonene kalt for "Perleporten" og "Nåløyet". Å komme inn i denne eventyrlige blåisen var helt overveldende. Måtte suge inn synet av et naturskapt mesterverk. Nesten utrolig! Umulig å beskrive det med ord. Må oppleves! 

Fra breen gikk vi oppover ei styggbratt fjellside til toppen på Galdhøpiggen. På grunn av faren for steinsprang måtte vi gå på linje og holde samme tempo. Mange løse steiner som lett kunne rase ned. Derfor fikk vi ikke gå etter hverandre. Men på linje. Gikk bra!

 

Oppe på toppen var det tett skodde. Den vidgjetne utsikten var det bare å glemme. Gikk tilbake etter turstien fra Spiterstulen.

Noen år senere ble det en familietur til Galdhøpiggen. I klarvær! Da fikk vi nyte den storslåtte utsikten. Nesten ubeskrivelig det også.

 

På denne andre turen min i 1971 ble jeg også med på en skikkelig topptur til Styggehøe. Med fjellfører, bolter og tau. På bildet ser vi rett mot Svellnosbrean med Eventyrisen, i brefallet helt til høyre. Og Galdhøpiggen, 2469 moh. Flaks med været denne dagen. Det ble en tur med mange intense inntrykk.  

 

Jotunheimen ligger der fortsatt med sine mektige breer, spisse egger og fristende fjell. Et unikt turområde!

Om ikke alt for lenge får vi en ny sommer. Med mange nye turmuligheter!