14. og 15. juni 2023

For Hans Børli var stien ikke bare en ferdselsåre, men den var også et sted og et bindeledd til fortida.

 

Utrolig mange har stoppet for å drikke av oppkommet ved den gamle Kløvvegen i Seterlia. Og det i hundrevis av år!

 

Denne planten dukker opp på sin faste plass hvert år. Vi lærte å kalle den kjerringrokk. Det er flere snellearter her i landet.

 

De som tar seg fram med motorkraft, kan kjøre til enden på Seterlivegen ved Midtslittet. Spreke turgåere kan fortsette til Trollheimshytta. En lang fottur, for å si det svært forsiktig. Merket tursti, som ganske fort kommer inn på Kløvvegen.

 

Du gode, gamle Sandefjell, skrev Aage Budde Almberg. At fjellet er gammelt, skjønner vi når geologer sier det dreier seg om 50 millioner år. Hva slags gode Sandfjellet kan by på, vet jeg ikke. Kanskje det er et velkjent, trygt og mektig blikkfang.

 

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, heter det.

 

Må nok vente en stund her også. Men bærplukkere er tålmodige. Selv sparer jeg massevis av krefter ved å ikke fyke rundt etter fjellets gull.

 

Umulig å gå forbi Bjønnarabben uten å tenke på ham som bygde hytta i 2012. Bare fire år senere la han ned vandringsstaven for godt.

 

Blomsterprakten på taket får være et symbol på de fine turopplevelsene jeg fikk sammen med Jon, både i Langlimarka og i Trollheimen. Veldig trivelig! En sommerkveld på Litlsetra i Folddalen var kort og godt fantastisk. Kan ikke beskrives med ord.

 

Ferdselsveiene er fortellinger om mennesker som har brukt dem, er det blitt sagt. De peker framover mot turmålet, men de er også minner etter dem som har gått her før oss. Kløvvegen fra Langlia til Folddalen er et godt eksempel på det.

 

Kløvvegen går forbi Knapphaugløa. Den ble renovert for en del år tilbake og kan derfor stå her i mange år til. Et fysisk spor etter den omfattende utmarksslåtten. Uten markaslåtten hadde det ikke vært mulig med livskraftig husdyrhold før i tida.

 

Slo meg ned på min faste rasteplass, som kan skilte med benker, bålplass og torvtak. Godt over 20 plussgrader i dag.

En gjøk oppi lia lirte av seg sitt velkjente koko. En ensformig, men hyggelig sommerlyd. Det jeg savnet, var lyden av rødstilk og gluttsnipe. De to artene har forsvunnet fra hekkeplassene sine i Langlimarka. Hvorfor, vet jeg ikke. 

 

Det er muligens en fiks idé, men jeg er blitt mer og mer opptatt av å begrense bruken av plast på turene mine. Turutstyr av tre passer bedre ute i naturen, etter mitt syn. Vanskelig å unngå det helt. Små ting av tre er iallfall ikke noe vektproblem.

 

Å ferdes på kjente steder gir både trygghet og gjensynsglede. Faste holdepunkter - som ofte kan være godt å ha.

Tekst og toner kan også skape en indre ro. Det spørs hva som gir gjenklang hos den enkelte.

 

Bist du bei mir, geh ich mit Freuden zum Sterben und zu meiner Ruh.