Kjørte til enden av Seterlivegen og ruslet etter Kløvvegen på vestsida av Litlbøllu. Matpause med kaffekoking i Gaukholet, markert med et rødt kryss.
Litlbøllu var større enn vanlig. Dette er ved Knapphaugen. Listet meg over ei skrøpelig bru ovenfor fossen. Burde vært reparert!
Den gamle Kløvvegen fra Langlia til Folddalen er merket som turistline. Ikke mange som bruker den etter at det ble bilvei innover Folddalen.
Ura har fått på seg vinterdrakten. Et høyt fjell på 1178 moh. øst for Storbekklisetra i Folddalen.
Dette primitive lossmentet nede ved Litlbøllu ble brukt av Gris-Ola da han drev med markaslått i nærheten. I berghola var det opprinnelig en enkel trekonstruksjon, men noen har i senere tid brukt fjølene til bål. Han som holdt til her, ble kalt Gris-Ola fordi han sparket en gris utfor et berg i Østre Fossdalen i Rindal en gang på 1800-tallet. Med dødelig utgang. Så her var det ikke snakk om griseflaks. Etterpå ble stedet kalt Grisolaberget.
I mars 1848 skulle Gris-Ola bli med Folldalingen, Ola Hågensen Sveen, til Folddalen. Folldalingen var blitt bortvist fra Romundstadbygda på grunn av mange tyverier. Gris-Ola skulle være til hjelp under den krevende vintertransporten. Folldalingen hadde med seg familien og ei ku, er det blitt sagt. De starta tidlig om morgenen for å utnytte skareføret. Men på Gaddfjellet svikta skaren, og da svikta også Gris-Ola. Han snudde og gikk tilbake til bygda.
Den som går etter Kløvvegen, kan nyte en flott utsikt underveis. Her ser vi mot Totjønnin.
Jeg svingte av fra stien og gikk opp på Gråknubben for å ta enda et bilde av Ura. Det var meldt kraftig vind, og det ble det. En kald vind!
Etterpå gikk jeg ned i Gaukholet for å ta en matpause og nyte den nydelige høstdagen. Prøvde å finne en lun plass. Bålplassen er merket med et kryss.
Dette er den ene av to steinringer i Gaukholet. De er laget av mennesker. Men hvem har gjort det? Anne Severinsen har skrevet om samene i Trollheimen: "I følge tradisjonen har det bodd samer i Gaukholet. Men om disse oppmuringene av stein kan knyttes til en samisk boplass, vet vi ikke".
Mente jeg fant en ganske lun plass, men på grunn av den sterke vinden hengte jeg opp en presenning på bålplassen. Hjalp litt! Den måtte festes godt, for naturkreftene forsøkte å fjerne denne unaturlige innretningen.
Ingen problemer med dårlig trekk. Og det var jo positivt! Hadde vært enklere med en kaffetermos, men ikke så artig. Jeg hadde god tid til dette!
Gikk tilbake på østsida av Litlbølludalen. Mye å studere! Denne flotte høyløa står på en veldig idyllisk plass.
Jeg pleier å kikke nærmere på store steiner som står for seg selv på en høyde i fjellandskapet. Slike utsiktspunkt kan være ribbeplasser for rovfugler.
Hvilken rovfugl har fått seg et måltid her, og hvem er blitt spist? En liten smågnager? Bare ryggraden og innvoller som lå igjen. Fugledun lå også på steinen, med det kan stamme fra et annet bytte. Det er slikt jeg spekulerer på når jeg rusler i fjellet. Får brukt både beina og hodet på den måten.
Bolmtrollhetta (Trollhøtta) lyser i bakgrunnen. En saueleter jeg traff, hadde gått helt til Trollhøttbotnen. Der var det mye snø og gjennomslagsføre, fortalte han. Svært slitsomt å gå! Men noen sauer så han ikke, og det gjorde ikke jeg heller på rundturen min. Jeg vet at flere sauebønder fortsatt savner sauer.
Jeg "måtte bare" innom Gammelseterdalen. Der traff jeg Gunnar fra Negardsmoen og Lina, moren hans på 88 år. Sprek dame!
Den utrolig vakre høstdagen gikk mot slutten. Det ble en finværsdag jeg utnyttet for fullt, det vil si nesten ni timer til fjells. Jeg ønsker å bruke dagene til det jeg er mest interessert i og trives med. Den fordelen har man jo som pensjonist.