13. april 2012
Prøvde meg på en skitur i nærområdet for et par dager siden. Ikke rare greiene! Skigåing gikk mye bedre før. Ingen tvil om det!
Kom til å tenke på skiturer jeg har tatt med Nerskogen som utgangspunkt. Valgte å mimre litt om min første skitur over Minnilldalsmyran.
Kjørte som så mange ganger før til Nerskogen i Rennebu og fortsatte etter bomveien til parkeringsplassen på Sørøyåsen. Første gang jeg var på denne plassen, var en sommerdag i 1964. Vi gikk da fra Nerskogen kapell til Gjevilvasshytta. Gode turminner dukker opp til stadighet! Slik er det bare.
Men i april 2012 ble det en tur med ski på beina. Tok forresten samme tur fem år senere. På dette bildet ser vi mot Leverkinna, et utmerket turmål. Har vært på toppen bare på sommers tid, men har tatt en skitur rundt Leverkinna. En tur jeg husker godt! De to andre på turen var et par hakk sprekere enn meg.
Mye har skjedd på Sørøyåsen siden jeg var her for første gang. Her er det nå et stort område med hytter. Hyttefolket har ekstra kort vei til et omfattende nett av oppkjørte skiløyper. Et tilbud som mange benytter seg av. Lett å forstå!
Slipper å tenke på motbakker ute på Minnilldalsmyran. Mer krevende med en tur til Høghøa, som stikker til værs i bakgrunnen. På min ene skitur dit, la jeg fra meg skiene før jeg nådde toppen. Vinden hadde blåst vekk snøen rundt toppvarden. Men utsikten var som før helt fortreffelig.
På skituren i 2012 var planen å holde seg i flatt lende. Her har jeg kommet til Svartdalssetra (Svartdalssetrin). Det er to seterbruk her; Holssetra (Nørgardssetra) nærmest og Risesetra (Bortstuggu Risesetra) like bak. Den velkjente Blåhøa ser vi i midten i bakgrunnen.
Husker ikke hvor mange ganger jeg har vært på Svartdalssetrin. En plass med et historisk sus over seg! Seterdrifta startet trolig ca 1700. I 2022 var det fortsatt drift her. Og setringa hadde de tenkt å fortsette med, sa folka på Holssetra. Bra! Mulig å kjøpe seterkost i setersesongen.
Jeg blir aldri lei av å studere gamle og værbitte seterhus. Helst tømmerhus med torvtak! Her står jeg ved Risesetra med Vardhøa i bakgrunnen.
Det var en stor opplevelse da jeg stod ved varden på Vardhøa for aller første gang, sommeren 1998. Jeg så på Minnilla, som rant sakte i store svinger over Minnilldalsmyran. Et storslagent myrlandskap! På dette bildet skimter vi varden mot en blå og nydelig himmel.
Etter å ha frisket opp mange minner fra Svartdalssetrin, fortsatte jeg til Minnilldalssetrin, som ligger ute på Minnilldalsmyran. Myrområdet var kjent som et svært godt beiteområde. Jeg kom først til Liasetra, som vi ser her. Det har tidligere vært to setrer på denne plassen.
Dette store myrområdet ble i 1990 vernet, og fikk navnet Minnildalsmyrene naturreservat. Bakgrunnen for verningen var et rikt fugleliv og en spesiell flora. (Det skrives både Minill-, Minnil- og Minnill-. Litt forvirrende, kanskje, når n-ene og l-ene flakser fram og tilbake.)
Restene etter fjøset på Liasetra. Bygningen hadde to etasjer, med plass til både husdyr og høy. Er det blitt sagt. I dag er det et taklaust hus. Men den som skritter inn i utedoen, får fremdeles god beskyttelse mot vær og vind.
På sørenden av Minnilldalsmyran finner vi Rokkonessetra. Meget velholdt! Også her var det før to setrer. Den andre, ei Riseseter, eksisterer ikke lenger.
På denne skituren tok jeg en lang matpause foran de maleriske tømmerveggene på Rokkonessetra. Jeg ble god og mett og satt der med en uforklarlig, men veldig god følelse på denne fine aprildagen i 2012. En skitur som har fått en sikker plass i rekken med gode turminner.
I mine øyne et betagende syn: De nydelige tømmerhusa på Rokkonessetra og den langstrakte og imponerende østveggen på Blåhøa, som nær sagt strekker seg oppover mot en vakker og blå vinterhimmel. Et praktfullt syn!
De som liker å kikke på kart, kan studere dette kartutsnittet. En skitur fra Sørøyåsen kan anbefales. Enten det blir en tur utenfor skiløyper, eller en tur i maskinpreparerte løyper. Kjøreturen fra Rindal (Bolme) til Sørøyåsen tar bare rundt fem kvarter. Overkommelig! Så derfor: God tur!