31. oktober 2022

Sola holder seg lavt i mørketida, og skyggene blir lange. Men det finnes fortsatt fine farger både i bygda og i skogtrakter.

Tok som så ofte før en runde i Langlimarka. Jeg ville oppleve den siste oktoberdagen i 2022. Hadde med fotoapparat i dag.

- Jeg blir gammel kjære du ...

Ja, jeg tenker selvsagt på disse gamle, gråhvite furugaddene. De har levd lenge i skogen. Vår levetid er jo mye kortere! Trolig bare bra.

På dagens rundtur gikk jeg innom restene etter Skarløa. Da jeg kom hit første gang for mange år siden, var det mulig å gå inn i løa. Den var omgjort til ei markastøggu for opphold og overnatting av karene i Langlia som arbeidet i skogen. Nå er ruinen en høvelig plass for mus og røyskatt.

Geitostdalsløa er også blitt omgjort til hytte. Den ligger på sørsida av Geitostdalen, et stedsnavn jeg aldri har fått forklaring på. Jeg har vanskelig for å se for meg en person som har tuslet rundt med en geitost langt til skogs. Ja, ja! Det meste er jo mulig.

Det ble en del sikksakk-gåing i dag. Her har jeg kommet til hytteveien til Storslettrabben, ei hytte som Knut Nerland bygde i 1983.

I dette området er det spor etter tjærebrenning. Her ble det brukt oljefat, en mer moderne form av tjærebrenning. Gardbrukeren på Kamslitta, Einar Romundstad (f. 1878) drev med tjørrubrenning her. Dette er restene etter ei lita bu. Han kunne overnatte på plassen. 

Knut Nerland likte seg veldig godt på hytta si og var der ofte. Spesielt om høsten, når noe gult og fristende dukket opp på myrene.  

Vakker lungenever i Lassengdalen. Denne laven er nokså vanlig her i landet, og vokser primært på gamle løvtrær.

Noen holder ut lenger enn andre. Minusgrader har gitt tyttebæra en god og syrlig smak. Så det var bare å forsyne seg!

Standfuglene holder det gående - eller flygende - året rundt. På dagens tur registrerte jeg ravn, storfugl, flaggspett, kjøttmeis, blåmeis, granmeis, svartmeis, toppmeis og fuglekonge. Bestandig fascinerende å studere fuglelivet. Også når trekkfuglene har forlatt oss.