1. september 2023
På denne første dagen i september tok vi en fjelltur i Surnadal. Gikk først til Per-hytta sør for Fossafjellet og deretter til Nordviksetra øst for Nordvikstranda. Et vellykket valg på en vakker høstdag! (Øverste bilde er fra Nordviksetra.)
Først en kort biltur for oss tre fra Rindal. Kjørte et stykke etter veien til Todalen før vi fortsatte etter Blomliveien, en bomvei som starter ved Nordvik forsamlingshus. Betalte 40 kroner, og slapp dermed å traske oppover de lange og bratte bakkene. Fornuftig investering!
Fra enden av Blomliveien brukte vi beina. Gikk bra det også! Fulgte først en sti som starter ved inntaksdammen til Nordvik kraftverk. Her krysser vi Sagelva. På bildet skimter vi Per-hytta høyt oppe i lia til venstre for ei høyspentmast. Fjellryggen ovenfor masta er Skarvan.
Før vi kommer til Sagelva, er det flere turmuligheter. Vi ruslet til Nordbrua og deretter opp til Per-hytta, som eies av Gunnar Nordvik.
Man må takle noen tunge bakkemyrer for å komme til hytta. Verken dårlig eller strålende vær. Skodda kom og gikk, for å si det enkelt.
Per-hytta har mange fine finesser. Det er lett å se at den er bygd av en med godt håndlag. Husker jeg riktig, stod det først ei høyløe her.
Like ved hytta er det en bekk. Her er det sitteplasser og en badekulp. Vi droppet bading! Brukte heller tida til kaffedrikking og småprating.
Skodda skjulte Sulå og fjell i dét området. Men her ser vi iallfall Neslandet og Nesøya samt Mulneset, som stikker ut i fjorden fra høyre bildekant. Det blir tidlig bart på Mulneset, så en vårtur dit kan absolutt anbefales.
Har kommet tilbake til inntaksdammen. Nordvik kraftverk utnytter et fall på 375 meter. Årlig produksjon er 13,7 GWh. I drift siden 2006. Kraftstasjonen ligger nede ved sjøen. Før vi kjørte hjem, dro vi til kraftstasjoen for å se den med egne øyne. Alltid kjekt å ha god tid!
Røsslyng ble kåret til Norges nasjonalblomst i radioprogrammet Nitimen i 1976. En nydelig og velkjent plante i norsk natur!
Skrubbær er en fryd for øyet! Rødfargen er et friskt innslag i naturen. Frukten er spiselig, men nokså smakløs.
Etter litt blomsterstudering gikk vi til Nordviksetra. Her var det fire nordvikgarder som setret: Gammelstua, Nistua, Bortistua og Oppistua.
Er dette Gryta hennar mor? Sommeren 1952 var det siste året med gammeldags seterdrift på Nordviksetra.
Drifta er altså nedlagt, men de gamle seterskjela står her fortsatt. Dette er en av de mest idylliske seterplassene jeg kjenner til.
Vi satte oss ned for å nyte plassen og omgivelsene. En god og hyggelig start på september!