Brukte tre kvarter på bilturen til Heggøya i Todalen i Surnadal. Gleda meg til enda en tur etter den gamle seterveien i Romålia.

 

I nyere tid er det bygd en skogsvei oppover Romålia, men jeg liker å gå etter den flotte seterveien, hvor det har gått folk og husdyr i hundrevis av år. 

 

Veien er oppmura på flere plasser i den bratte lia. I Romådalen var det både seterdrift og markaslått i stort omfang. Setringa tok slutt i 1950-åra.

 

Hørte fosseduren på lang lei. Romåa var flomstor denne vårdagen. Fuglene drev med sitt. Ei bokfink-hunn var opptatt med å inspisere et kunstferdig reir høgt oppe i ei bjørk. Hannen satt i nærheten og sang etter beste evne. Paret var kanskje enige om arbeidsfordelingen. Av sangere er det bare gransanger som har kommet hittil. Løvsanger og munk dukker opp om ikke så lenge. Da blir det enda mer liflig fuglesang i Romålia.

 

Har kommet til Oraleet. Her slutta beitemarka for heimkyrne. Og som vi ser: Det er bare å forsyne seg av friskt fjellvann. Helt gratis!

 

Veien går gjennom Ora (dvs. Ura), som har gitt navn til førsteleddet i Oraleet. Et le (led) er ei grind, en åpning i et gjerde eller stengsel. Ofte for husdyr.

 

Nesten på toppen av Romålia har vi også et interessant stedsnavn: Bakgreistaden (Bakgreistan). Her stramma eller festa de bakgreiet på hesten før det bar ned lia med høylass. For meg ble Bakgreistan en passende plass for en lang matpause. Etterpå ville jeg gå opp til Haukarsteinen. Kort vei dit herfra.

 

Nokså vinterlig ved Haukarsteinen, knapt 400 moh. Men bra vær; 8 varmegrader og vindstille. Sol på første del av på turen, ut på dagen overskya vær.

 

Når folk flytta til setra i Romådalen, hauka (ropte) de fra denne steinen. De ville varsle blåkjerringa (huldra) så hun rakk å forlate seterhusa før budeia kom. Det satte de underjordiske stor pris på. Som takk hjalp de til med å passe buskapen i setertida. Men å vise seg fram, det ville de slett ikke. Det er sikkert derfor jeg aldri har sett underjordiske skapninger. Dumt! Haukarsteinen ligger på grensa til Trollheimen landskapsvernområde.

 

Veldig mye snø i fjellet i år. Også ved Haukarsteinen og innover Romådalen, 1. mai. Likevel ville jeg prøve å gå litt lenger, som vist på kartet. (Blå prikker)

 

Gikk langt nok til å se Romåa som fossa forbi Berga. En kjempefin rasteplass på sommers tid. Nå lå det en kvit "skikkelse" av snø på Berja.

 

Traska fra barflekk til barflekk, over åpne vassig og gjennom djup og råtten snø. Kan jo lure på hva som var vitsen med det. Kjekt med en liten utfordring!

 

Selvsagt lettere å rusle nedover seterveien. Romåa frakta enorme vannmasser til bygda denne dagen. Og mer blir det når all snøen i fjellet skal smelte!

 

Kvitveisen har laga store og nydelige tepper langs stien. Men også gauksyra blomstra. En liten, men vakker plante. Jf. kvitveisen øverst til høgre. 

 

Jeg får si som Team Bachstad når de var fornøyde med situasjonen: - Det blir ikke bedre enn dette!

 

Etter en fjelltur pleier jeg å sette meg ned og lytte til musikk. Både turer i naturen og musikk kan gi oss mange gode opplevelser. I dag hørte jeg på en ny CD med Iveta Apkalna. En fantastisk konsertorganist, som har fått mange priser og utmerkelser. Og orgelsymfonien av Saint-Saëns er et storslagent verk. Utrolig flott musikk! Slik jeg opplever det. Vi blir ført inn i en klangverden som ikke kan beskrives med ord.