Fredag 10. mai 2024

Noen fjellturer frister mer enn andre. Dette innlegget dreier seg om ett av mine favorittområder i Rindal. 

 

Denne turdagen startet med en kort biltur til Rindalsskogen, gjennom Møkkelgardsgrenda i Lomunddalen og opp til Setertrøa, hvor jeg parkerte. Noe jeg har gjort mange ganger i årenes løp. NB: Fossdalsveien (bomvei) er ikke åpnet ennå.

 

Turstien til Torhøtta starter nær Setertrøa. Jeg har tidligere gitt ros til turkompis Sigmund for et utmerket valg av stitrasé. Stien slynger seg elegant oppover den bratte og frodige skoglia i store svinger. Spesielt trivelig å gå her om våren.

Litt hustrig for hvitveisen da jeg kom hit først på dagen. Blomstene er åpne bare om dagen og når det er oppholdsvær. Trenger varme! Om kvelden lukker blomstene seg sammen og bøyer seg mot bakken for å få beskyttelse mot nattedoggen. 

 

Det ble flere korte pauser i de bratte bakkene. Bare bra, for da kunne jeg knipse litt. En god grunn til å sette seg ned. Her ser vi mot Trollheimen med tre kjente fjell (f.v.): Ura, Snota og Tindfjellet. 

 

På mye kortere hold kunne jeg betrakte Høgfjellet (Løfallhøgfjellet). Et forholdsvis enkelt turmål fra Fossdalen.

 

Ruten er "kongen" i dette store fjellriket. Med sine 1040 moh. kan vi se den fra veldig lang avstand. Selv har jeg vært på Ruten tre ganger til fots fra Borstad, samt en skitur fra Fossdalen. I senere tid er det blitt merket ei turrute til Ruten fra Fossdalen. 

 

Det er også mye å studere på bakken. Fjellpryd er kommuneblomst for Rindal. En liten, men flott vårplante. Godt valg!

 

Har kommet til toppvarden på Torhøtta, 643 moh. Følte at det passet med en skikkelig pause nå. Et egg, ei appelsin og saft gjorde susen.

 

Traff et ektepar som har hytte i nærheten. Det ble en meget hyggelig samtale. De hadde giftet seg her ved varden. Sprekt gjort!

 

Fortsatte videre mot Langskarven. Her har vi et kulturminne! Denne tilsiktingsvarden ble brukt da de hadde gammeldags landmåling. 

 

Fra den svært spesielle steinvarden ruslet jeg først mot høyre (østover) og deretter nedover mot sør i retning Kvennabekken. Dette treet har overlevd mange harde vindkast, men står fortsatt oppreist. Ikke akkurat i vater, men det spiller ingen rolle.

 

Fulgte den rødmerka stien mellom Torhøtta og Kvennabekken bare der det var ulendt terreng og tett krattskog.

 

Langpausen tok jeg i bjørkeskogen nedenfor Torhøtta. Har rastet her før. Gikk hit en gang på truger - og kokte meg kaffe.

Jeg hadde hele dagen lyttet etter løvsangerens melodiske, litt vemodige tonerekke. Uten resultat! I 2017 satt den her i fjellbjørkeskogen og sang den 5. mai. Gjennomsnitlig ankomstdato for løvsanger på Kleive gjennom 20 år var 6. mai. Trolig omlag det samme her i Rindal.

 

Da jeg kom tilbake til Setertrøa, hadde hvitveisen åpnet blomstene i solvarmen. Et nydelig blomsterteppe mellom vårgrønne trær.

Vi får nyte det så lenge det varer!