Det er vanligvis trivelig å ta en ny tur til en kjent og spennende plass. Det gir oss en dobbel opplevelse ved at minner fra tidligere turer dukker opp, samtidig som en ny tur gir nye opplevelser. 

Turer fra Flessa har etterlatt seg mange gode minner. I dag ville jeg ta en liten rundtur, nesten den samme som jeg tok 14. mai 2021. Begynne å gå oppover lia fra garden til Ole Flessen. Bratt, men fine skogsveier og stier i dette området. Var spent på hva jeg kom til å se og høre.

 

Dette bildet er tatt fra fjøset mot Flessaholmen, som muligens er bakgrunnen for navnet Flessa (Flesa). Fles er et skjær som stikker opp av sjøen. NB: På kart står det Flesa, men lokalbefolkningen (og andre) sier Flessa.

 

Gikk etter seterveien som svinger seg elegant oppover lia. Den går helt til Flessa-setra. En brei og solid vei som ble brukt både i forbindelse med seterdrifta og til nedkjøring av høylass fra mange slåtteteiger i utmarka. Samt brukt til andre formål.

 

I Steinbakken er veien oppmura på en mesterlig måte. Uten maskinelt utstyr. Et tydelig bevis på hvor viktig utmarksnæringer var før i tida.

 

Et stykke opp for Steinbakken er det et veidele, kalt Skjølvegane ("skiljevegane"). Her møtes seterveien fra Flessen og den godt tilrettelagte seterveien fra Flessavika. Den ble dessuten brukt til høykjøring, skogsdrift og andre ærend. Veien vi ser her, går til Bruna.

 

Det er vanskelig å forklare hvor jeg gikk på denne turen, så jeg har prikket inn turruta på et kart:

Enkel oversikt over dagens tur: Flessa - Steinbakken - Skjølvegane - mot Bruna - toppen på Tømmerlundlia - Skjølvegane - Flessavika - Flessa. 

 

Fra veien til Bruna (Brona) kan vi skue mot flotte fjell ved Innerdalen (i Sunndal). På denne utsiktsplassen skremte jeg opp ei røy da jeg var her i mai i fjor. Den listet seg vekk fra et godt skjult reir med mange egg. Før den forskremte fuglen flakset vekk fra "inntrengeren". 

 

Et noe vinterlig preg nær enden på skogsveien. Snek meg bortover langs snøkanten, før jeg dreide til venstre i retning Bruna.

På kartet står det Gangskaret like ved Bruna. Dette stedsnavnet kan umulig stå på rett sted. Jeg har vært her to ganger før uten å finne et skar med spor etter ferdsel. Alt for bratt på nordsida av skaret som kartet viser til. Hjortedyra går heller ikke ned der. Og Ole Flessen hadde aldri hørt om Gangskaret. Jeg har planlagt en tur sammen med en annen kjentmann som kanskje kan oppklare saken.

Stedsnavnet Gangskaret finner vi på flere steder her i landet. Navnet hentyder til et skar som er farbart (gangbart) til fots.

 

Har kommet til starten på den lange ås- eller bergryggen som går fra Bruna til toppen på Tømmerlundlia. Et tydelig dyretråkk går på toppen av ryggen, hvor snøen forsvinner tidlig. Dyra vet hvor det er lettest å gå. 

Legg merke til kjempefurua som står til høyre oppe på berget.

 

Nærbilde av den gamle og flotte furua. Umulig å gå forbi uten å betrakte og beundre dette kunstverket fra naturens hånd.

 

Enda et enestående tre som det ikke finnes maken til. Gammel furuskog er fantastisk! Granskog er jeg lite begeistret for. For kjedelig!

 

Da jeg nærmet meg rasteplassen oppe på Tømmerlundlia, kom sola på en snarvisitt. Supert! Solstreif i denne vidunderlige furuskogen var virkelig stemningsfullt. - Man må nyte øyeblikkene på en tur, har Lars Monsen sagt. Og det mener jeg han har rett i.

 

Kom til min faste rasteplass på toppen av Tømmerlundlia etter å ha brukt øyne og ører etter beste evne, på en dag med et kjølig vårvær. Minimalt med vind og ingen nedbør, men bare noe få grader over 0. Ingen grunn til å klage på været! Hadde forresten ikke nyttet heller.

 

Passende tid og sted for en lang matpause. Bruket min stilige sitteplass, som vi ser nede til høyre: "Steinbenk" med et mykt moseteppe.

Heller dårlig med fuglesang denne dagen. For hustrig? Registrerte kun helt vanlige fugler som troster, meiser, rødstrupe, gransanger, bokfink, kråke, ravn, jernspurv, flaggspett, fiskemåse og grågås. Likevel, det vanlige kan være like bra som det uvanlige. Iallfall på langt sikt. 

 

Etter matpausen ruslet jeg et par hundre meter bortover for å fotgrafere Nessa-setra fra langt hold. På min første tur i Nessadalen oppdaget jeg ikke denne setra, for da var den helt skjult i en tett granskog. Senere ble Leiv Strand med for å vise meg seterplassen. Seterskjelet som vi ser, har en meget spesiell bakgrunn. (Får skrive om det en annen gang.)

For få år siden ble det drevet med tømmerdrift i dette området. Derfor er det i dag lett å se seterhuset. Og skogsveien som ble bygd fram til setra, har nå tørket opp og er lett å gå på.

 

Planen var å gå tilbake om Flessavika (Vika), som jeg har gjort et par ganger før. Tok derfor til venstre i veidelet Skjølvegane og fulgte en solid kjerrevei nedover lia. Også den er blitt mye brukt som driftsvei. Den går til Vikasetra, ei naboseter til Flessasetra.

En rødstrupe satt i lia ved veien og fremførte sin særegne sang da jeg tuslet nedover. Fuglesang er et ekstra pluss på en tur i skog og li, synes jeg.  

 

Også trivelig å komme enda en gang til Vika. Liker slike litt eldre gardshus. Nymotens hus er det lite av på minnekortet i kameraet mitt.

 

Naturen går sin gang, heter det. Og nå blir det snart skikkelig vår med mer varme. Det har også bjørka skjønt.

 

Våren kommer tidligere til Flessa enn i Rindal. Men løvetann er ingen velkommen gjest hos hageeiere. Det er mye bedre at den slår rot i en veikant, slik som her. Der kan den gjerne få stå i fred, og lyse vakkert mot turgåere som rusler forbi.