25. mars 2023

Når sola skinner, gradestokken viser plussgrader og formen er brukbar, blir det vanskelig å sitte inne. Da er det tid for å ta en tur!

 

230325bGran.jpg

Å rusle oppover Seterlia under en knallblå himmel, kan nesten kalles en himmelsk opplevelse. Fint og lett å gå på faste skuterspor.

 

230325cSpor.jpg

Jeg går ikke alltid den letteste veien. Ved Fagerhaugen svingte jeg inn i granskogen for å fortsette etter mine egne fotspor. Jeg laget tråkk i en mildværsperiode med kramsnø. Kuldegradene etterpå skapte stødige fotspor. Vi kaller det å gå i ståppå.

Folk og dyr sparer krefter ved å følge dype fotefar i snøen. I et dikt av Hans Hyldbakk står det "Du trø e ståppå så stronk å strakjinn ..."

 

230325dRast.jpg

Etter å ha blitt ferdig med den bratteste bakken, pleier jeg å ta en kort hvilepause og samtidig bruke øyne og ører så godt jeg kan. I dag hørte jeg skrik fra et par ravner. De hadde nok sett meg nede i granskogen. For stort og skummelt bytte det der, tenkte de vel.

 

230325eKjøttm2.jpg

Jeg har ikke sluttet å fø fjærkledde skapninger. Det betyr mat for fuglene og underholdning for meg. Gunstig for begge parter, altså!

 

230325fGranm2.jpg

Granmeis og andre meisearter er rikt representert ved matbordet. Men da jeg satt ved bålet i dag, hørte jeg for første gang ei kattugle i lia bak meg. Den lirte av seg sin velkjente strofe. Kattugle har nok vært vanlig på disse traktene i lang tid. Ved Fagerhaugen er det en plass som kalles Kattuglmyra.

 

230325gEkorn2.jpg

Bestandig trivelig med fellesmåltid! Ekornet bruker alltid samme rute til og fra fôringsplassen og setter seg ned på akkurat samme plass.

Ekornet forsyner seg med solsikkefrø i fred og ro. Tar seg god tid. Men den brune akrobaten hadde nok forsvunnet i full fart hvis tilskueren hadde satt i gang med hopp og sprett. Det skjer aldri! Så sprek er jeg ikke lenger.

 

230325hTråkk.jpg

Å sitte ved et bål en time eller to mens sola lyser og solvarmen kommer snikende, er ren nytelse! Tilbaketuren ble også lystbetont.

Men det var ikke så lett å ta seg fram for Stangvikpresten Elster rundt 1875: Han skulle følge ståppene i djupsnøen etter en kjentmann. Men presten satte høyrefoten i venstre ståppe og omvendt. Det måtte ha vært som en åpenbaring å se presten som subbet avsted med korslagte bein.

Jeg kom meg hjem på en mye enklere måte - etter en finværsdag i Langlimarka. Alltid en god opplevelse!