Kjørte til enden av bomveien fra Nestu Røen i Bukta i Rindal. Gikk derfra til inntaksdammern hvor Trøkna forsvinner inn i fjellet og ned til Brandåa kraftverk. Sing studerer anlegget fra brua. Det er forresten en gammel vannkanal i dette området. Sikkert bygd ved hjelp av hakke og spade. Fortsatte mot Trønsdalssetra etter å spekulert litt på dette.

Framme ved Trønsdalssetra, som tilhører Austistu Trønsdal. Fulgte den gamle seterveien det siste stykket. Seterplassen ligger i Vaulan, i fjellet nord for Trøknaholten. Idyllisk plass!

Krysset Trøkna ved Trønsdalssetra for å gå til en annen nedlagt seterplass i nærheten hvor Nestu Røen hadde seter. Siste år med seterdrift på Nestusetra var 1914. I dag er seterhusa borte, men det er bygd ei hytte på seterstølen (Jobu), som vi ser i bakgrunnen. Vi tenkte å ta en skikkelig matpause der og kikke etter gamle hustufter, steinutgarder og dyretråkk. Noe for både kropp og sinn, kan vi kanskje si. Alt gikk som tenkt. Maten smakte utmerket, og vi fant gamle, fysiske spor etter seterdrifta. 

Da vi ruslet videre, kom det ei kraftig regnbyge. Ingen tvil om at regnklær er en nyttig oppfinnelse. Vi ser bortover mot Trønsdalssetra fra Nestusetra.

På denne turen var det enten yr eller regn uten stans. Stabilt vær! Men skodda letta litt på tilbaketuren. Fikk i alle fall sett noe av Trønsdalshøgfjellet, mens regndråpene glitret på bjørkekvistene. Med litt velvilje kan vi kalle det vakkert og stemningsfullt. 

Men skoddedottene hang fortsatt på sørsida av Trøknavassfjellet da vi nærmet oss bilen. Greit for oss! Skodde og regn er vel også et brukbart turvær? På slike dager er det ikke nødvendig å gå så skrekkelig langt. Og toppturene kan vi ta en annen gang. Kunsten er å komme seg ut på tur. Å sitte inne og vente på sol og varme kan bli en kjedelig og langtekkelig affære.