Fulgte først skogsveien fra Myrholten så langt den gikk, og fortsatte etter den gamle seterveien til Myrholtsetra. Tørr sti! (Seterhusa er borte i dag.)

Sola lyste opp Neverholthøgfjellet (Neverholtfjellet) i bakgrunnen. Senere forsvant sola. Regnet holdt seg på god avstand. Ypperlig!

Ved Nedre Myrholtvatnet svingte vi av seterstien (som også er tursti til Hardbakkhytta) og fortsatte til topps uten sti. Bratt det aller siste stykket!

Oppe på toppen, 699 moh. Ser mot Trollheimen. Vi gikk tilbake om Øvre Myrholtvatnet og kom inn på turstien ved Myrholtsetra. Seterhusa stod fram til 1940-tallet. I dag ser vi bare noen gamle og råtne stokker etter seterfjøset. Turstien til Hardbakkhytta går tvers over den gjengrodde seterstølen.

Markaslåtten var svært omfattende i dette fjellområdet. Den var helt avgjørende for både bønder og husmenn. Uten høy fra utmarka hadde de ikke fått nok husdyrfôr. Som eksempel kan nevnes at Neverholten i sin tid hadde 13 høyløer og Myrholten 12. Nesten utrolig! Nå er det bare minner og noen svake, fysiske spor i terrenget som er tilbake etter denne utstrakte utmarksnæringen.

Godt med pauser og en liten kaffesup! Og veldig kjekt med turfølge som ikke har det så travelt. Ikke noe hastverk! I senere tid har jeg blitt mer og mer takknemlig for å kunne ferdes i skog og fjell. Det er ingen selvfølgelighet! De siste fire åra har flere av min turkamerater lagt ned vandringsstaven for godt. Alt for tidlig for noen av dem. Og for få dager siden ble en turentusiast og ildsjel her i Rindal brått revet bort. En sterk påminnelse om at livet er skjørt!

Linnéa er en liten og spe plante som blomstrer nå. Svært mye å studere og glede seg over i naturen! En viktig del av turopplevelsen, etter min mening.