Parkerte ved steinbruddet nederst i Vinddøldalen (i Surnadal) og gikk etter skogsveien innover Øykjadalen. Krysset Sagbekken og kom inn på en merket tursti, som går fra Sandbrauta øst for Honnstad og helt opp til Svarthammar´n. Turstien er blitt grundig ryddet, merket og skiltet av Kristen Mogstad (fra Honnstad) for noen år siden. Her går turstien over tørre og fine fururabber. Kristen har brukt utallige timer på arbeidet. Og fortjener honnør!

Interessant med utsiktsbilder, men ofte vakrere med blomsterbilder, synes jeg. Turstien går gjennom et stort felt med gulsildre. Fargerik plante!

Oppe på Svarthammar´n, 705 moh. Fin utsikt oppover Surnadal og Rindal. Trimboksen ble satt opp i 2007, etter at turstien var blitt merket. 

Stupbratt ned til Svartvatnet. Svarthammar´n ligger på nordsida av Honnstadknyken. Sistnevnte fjell er et meget ettertraktet turmål.

En spesiell og fantastisk flott plante! Bergfrue ble i 1935 kåret til Norges nasjonalblomst, og Møre og Romsdal har den som fylkesblomst. Bergfrue har mange lokale navn; fjelldronning, fjellrose, bergabrur o.a. Den vokser i bratte, fuktige klippevegger på kalkrik berggrunn. I full blomst 11. august 2017.

Gikk ned vest for Svarthammar´n, hvor dette bildet er tatt fra. Ser mot Surnadalsfjorden. Fortsatte om Knykstua og videre til turstien ovafor Raudmelen. 

Det ble mange mat- og kaffepauser. Er enig med turkamerat Arild: Har man først dratt på tur en finværsdag, kan man gjerne bruke hele dagen utendørs. Han pleier å gå rolig og virkelig nyte naturen. Ikke noe hastverk! For det er utrolig mye å se på og studere. Kanskje også filosofere litt underveis ...

Gikk innom Honnstadsetra på tilbaketuren. Bare to seterskjel står her i dag: Hemmestusetra (bildet) og Utigardsetra like i nærheten.

Ikke alle er lokalkjente. Derfor er det positivt med navn på seterhus og spesielle plasser langs veier og stier. Noen steder kan skilt med stedsnavn gi interessante (og historiske) opplysninger for folk som vandrer forbi.

Den gamle og den nye tid. Noen er blitt tatt ut av tjenesten for alltid, mens andre har overtatt, - på en litt annen måte. Det er lite trolig at jerngryta på Honnstadsetra er blitt brukt til å koke tomatsuppe. Hadde den blitt det, ville nok stemmen til en sindig setereier gått opp i fistel.   

Ved skogsveien i Øykjadalen har det dukket opp reinfann. Umulig å unngå å se den friske gulfargen på veikanten. Spesiell farge! I Østen har gulfargen vært et symbol på rikdom og lykke. For min egen del mangler jeg rikdom, men opplever lykke ved å rusle rundt i skog og fjell. Vel så viktig, kanskje?