Etter tre kvarters kjøring kom jeg til Åsskardhøgda kl. 10.00. En gammel ferdselsvei går fra Åsskardhøgda til Dreyerstusetra og Belesetra. Den ble brukt av krøtter, kløvhester og høykjørere. Stedvis veldig bratt! Et stykke oppe i lia kan vi skue mot fjerne og fristende fjell. Nye mål for fjellturer?

I dag er det vanligvis gode skuterspor etter den gamle traséen, eller seterveien, helt til Belevatna. Denne dagen var spora så faste og fine at det var lett å gå etter dem uten ski. Passe harde og ikke isete. Jeg bar skiene både opp og ned de bratteste bakkene. Gikk utmerket! 

De første solstrålene har nådd Reinsfjellet, en høy og avrundet topp som vi ser i horisonten. Midt i bildet har vi Bølandet og Bøfjorden.

Har gått til Belesetra og Belevatna tre ganger tidligere. Ville prøve meg på Skjeåhaugen denne gangen. Har aldri vært der før. Siktet meg inn på det bratte og trange skaret på nordøstsida av toppen. Der var det dyp snø, men med breie ski og feller gikk det greit. Spennende med nye og ukjente plasser!

Høyeste punkt i skaret. Fjellet på motsatt side av skaret virker uegnet som skiterreng. Jeg har ikke funnet noe navn på dette fjellet. Står ikke på kart.

Er slett ingen geolog, men det må ha vært en enorm smelteprosess som har skapt de dekorative linjene eller tegningene på berget. I en fjern fortid.

Gikk i sikksakk oppover den bratte kneika fra skaret, og ble møtt av ei strålende sol på toppen av Skjeåhaugen. En mektig naturopplevelse!

Den vesle Skjeåhaugen på vel 500 moh. byr på ei vid og god utsikt. I midten langt bak ser vi Hjelmkona (Hjelmkånnå). Kledd i ei lys og glitrende drakt.

Hjelmen rager litt høyere enn Hjelmkona, henholdsvis 978 og 846 moh. Jeg har vært på Hjelmen to ganger, men aldri på Hjelmkånnå. Til sommeren?

I vestlig retning har vi Blåfjellet med sine høyreiste nabofjell. Også noe å satse på for en ivrig turgåer!

Sola nådde ikke helt ned til Dreyerstusetra denne korte vinterdagen. Siste setersommer var 1948. Slåtten på setra tok slutt et par år senere.

Årstallet 1856 er skåret inn både i stølsløa og i seterskjelet. Har muligens vært seterdrift før den tid også. Høyløa ble "oppatt-tekt" i 1979. Veldig bra!

Seterskjelet fikk nytt tak i 1974. Fjøset stod til rundt 1970. På låvedøra var det merker etter bjørneklør. At bjørnen lusket rundt setrene, var ikke så uvanlig. Mer uvanlig kanskje at det ble innlagt telefon på Dreyerstusetra først på 1900-tallet. Litt spesielt med noe så moderne langt til fjells.

Fra Dreyerstusetra ser vi rett mot Skjeåhaugen. Høyeste topp lengst bak. Fjellsida er brattere enn det ser ut på bildet.

På toppen av den bratte lia tok jeg en lang pause. Vindstille og to varmegrader. God mat og varm drikke gjør godt! Jeg satt der til sola forsvant og bålet døde ut. Koselig med bål! En god følelse å ta med seg fra vinterfjellet. Jeg kom hjem før jeg måtte bruke langlyset på bilen. En tilnærmet perfekt turdag!

Som før nevnt, pleier jeg å sette på musikk når jeg kommer hjem etter fjellturer. I det siste har jeg lyttet til en ny CD med O Holy Night ("O helga natt"). John Rutter har komponert et fantastisk flott arrangement. Og når det fremføres av guttekoret fra King´s College med dirigenten Stephen Cleobury, kan det ikke bli bedre, mener jeg. I mine ører høres det ut som musikk fra en annen verden. Ubeskrivelig vakkert! - Til dere som følger med på nettsida mi: 

GOD JUL OG GODT NYTTÅR!    Håper det blir mange trivelige fjellturer i 2019 også. Ingen mangel på fine turmål!