2. juni 2023

Mange har vel fått med seg at jeg er nokså hekta på seterplasser og gamle seterhus. Nå var det tid for vårbilder av Nistusetra og Fonnsetra før sommeren kommer for fullt. Begge disse setrene er to av flere setrer som ligger i liene ovenfor Stangviklivegen. 

Begynte å gå oppover Stangviklivegen fra bommen ved vassverket. Fortsatte etter traktorveien opp til Nistusetra. Vi kommer først til seterfjøset.

Det er ikke ofte vi ser en så velholdt seterstøl som på Nistusetra. Utrolig trivelig å komme hit! Ekstra fint med vårgrønt gras på den store setervollen.

Satte meg rett ned på tufta etter et seterhus for å nyte synet av denne flotte seterplassen. En stor opplevelse! Jeg er veldig takknemlig for å kunne komme meg til en så nydelig plass høyt oppe i ei bratt li. Godt å kjenne at apostlenes hester fortsatt fungerer brukbart.

Fra Nistusetra skrittet jeg videre på en ypperlig skogsvei. Vanskelig å finne bedre underlag å gå på. Veien går til slutt over til en sti.

Hvis ikke dette skaper vårstemning, har jeg misforstått hele greia. 

Snøen hadde krevende kår i varmen. Jeg verken svettet eller frøs. Helt passende temperatur for en turgåer som meg.

Ruslet oppover i retning Jøstrin og Raudmelan. Her går det faktisk en svak sti. Vanskelig å se! Egentlig unødvendig å følge en sti i et så åpent og lettgått terreng. Men å finne og følge stien så jeg på som en hyggelig utfordring. 

Tok avstikkere til flere myrområder. Var spent på om en småspove eller to dukket opp med sin spesielle lyd, et hurtig pe-pe-pe-pe-pe-pe. Gjorde ikke det! Litt bekymringsfullt. Det hevdes at småspoven har forsvunnet fra plasser hvor den før var en vanlig hekkefugl.

Men Fonnsetra har ikke forsvunnet! Vi finner ennå et gammelt seterskjel på plassen. Det er også ei moderne hytte på seterplassen. Ikke noe galt å si om den, men jeg liker best hus som har stått i lang, lang tid. Og som har et fascinerende særtrekk og ei innholdsrik fortid.

Formidabel utsikt fra Fonnsetra! Bak tretoppene ser vi Neslandet og Nesøya mellom Stangvikfjorden og Ålvundfjorden. Langt bak har vi ei flott fjellrekke. Toppene tviholder på de siste snørestene, men de må nok gi seg når sommeren kommer skikkelig i gang.

Slike slipesteiner er tydelige spor etter slåtten i utmarka. Gammeldags seterdrift tilhører også fortida. Fortidsminner gjør livet rikere, etter mitt syn.

Fulgte stort sett veier fra Fonnsetra. Den siste strekningen ned til Stangviklivegen er svært bratt. Satte meg på en stein for å roe ned føttene og samtidig lytte til en måltrost som sang så vakkert fra en grantopp. Talatrosten er den beste sangeren i trostefamilien. Av en eller annen grunn.

Den betagende fuglesangen ble en fin avslutning på rusleturen min langs gamle stier i Stangvik.