Kjørte etter Folldalsvegen til Storbekklia. Gikk etter traktorveien opp til Storbekklisetra. 6-7 minusgrader, kjøretid ca 25 min. én vei, skitur på 4,5 timer.

 

Vi kommer først til hytta i Ner Storbekklia. Oppigard Aune har hatt denne eiendommen siden 1949. Hytta er fra nyere tid. Tindfjellet i bakgrunnen.

 

Sola glimret med sitt fravær på Storbekklisetra (Utigard Aunsetra). Kom senere på dagen! Seterdrift fra 1700-tallet til 1948. Seterstøl på ca. 27 dekar! 

 

Men Snota, "Trollheimens dronning", hadde fått de første solstrålene. Dette flotte fjellet tar seg godt ut når vi ser det fra Storbekklia. Vakkert!

 

Steingammel (?) varde på toppen av Storbekklia. Står ved turstien til Ura. Her ser vi Storbotnen på Tindfjellet og litt av Foldsjøen.

 

Dette ble dagen med store variasjoner i lysforholdene: Flatt lys og skygge, korte solglimt og perioder med strålende solskinn. Heimer Slompen på bildet.

 

Har kommet til østsida av Midtveggen. Lett skigåing! Storbekkdalen lå i skygge da jeg kom dit, mens ei svak vintersol lyste opp Sandfjellet.

 

Tok matpausen på sørsida av Midtveggen. Søt te og brødskiver med salami. Helt topp! Ikke kaldt å sitte der heller. Fin utsiktsplass!

 

Satt og ventet på at skyene skulle trekke seg unna. Da hadde vi fått et klarere bilde av Gardfjellet, som vi ser oppe til venstre. 

 

Likevel, det var fullt mulig å se Rognnebba og Fruhøtta, som viser seg fram i midten langt bak. 

 

Slompkjerringa var ikke så stilig denne dagen. Tenkte å "gå på besøk", men droppet planen. Viser i stedet to gamle bilder av Slompkjerringa:

 

8. oktober 2011. Stemningsfullt ved Slompkjerringa. Den første snøen har kommet. Alltid vakkert med nysnø og sol, synes jeg.

 

22. oktober 2017. I slutten av oktober, men bare et tynt snølag på toppen av Snota. I forgrunnen Slompskaret. Dyretråkk derfra ned til Aunbakksetra.

 

Etter to tilbakeblikk vender vi tilbake til Midtveggen. Satt en stund og ventet på at sola skulle lyse opp Snota. Ga opp, og begynte på hjemturen.

 

Snakk om forandringer! Da jeg rente nedover Storbekkdalen, dukket sola plutselig opp. Fantastisk! Måtte snu meg og ta et bilde oppover dalen.

 

Men noen er her hver dag året rundt. Vanskelig å skjule sporene i løssnøen. Den bratte fjellsida bak er Langurveggen.

 

Smart rype! Har ordnet seg med en to-roms bolig. Ikke dør, men tunnel mellom rommene. Veldig kjekt med en tørr "madrass"! Og snø som "dyne"!

 

Mektige naturkrefter har plassert kjempesteinene på en utsøkt måte. Neppe planlagt. Ved høyre bildekant i bakgrunnen ser vi Bollen ved Vindøldalen.

 

Da jeg kom tilbake til Storbekklisetra, hadde sola kommet dit også. Denne gamle seterplassen er svært så idyllisk, mener mange. Helt enig!

 

Ikke bare plassen, men også seterskjelet er praktfullt. Beundringsverdig at de på Utigard Aune i Rindal har tatt vare på de gamle seterhusa. Min første tur hit var i 1959. Husker det godt! Senere er det blitt mange turer til Storbekklia. Skituren 4. februar 2019 vil heller ikke bli glemt. Gode minner varer lenge!