2014 ble et ekstra aktivt turår. Jeg har lagt ut noen turbilder fra dette året tidligere. Vil nå friske opp minnet om en topptur til Goksøyra.
Goksøyra kalles gjerne Eresfjordens store stolthet. Fikk oppleve det på kroppen da jeg dro til denne fjellkolossen, 6. september 2014. Fra fylkesveien på østsida av Eresfjord fortsatte jeg etter kommuneveien mot Grandsetra. Parkerte på en lunneplass på venstre side av veien, og begynte å gå etter en skogsvei på høyresida. Skogsveien går over til en tursti som ender oppe på Goksøyra, 1315 moh.
Etter ei bratt skogli var det godt å sette seg ned oppe på Ufssalen, 546 moh. Dette er en gammel seterplass. (Ufs kan bety overheng i fjell.)
Over skoggrensa er det et veldig fint og lettgått høyfjellsterreng. Der kunne vi nyte synet av Skjorta med Litlskjorta til høyre.
Sprek turkvartett fra Molde! De to til venstre gikk alt for fort for meg. Jeg trøstet meg med at jeg bar på en tung sekk, og at de var mye yngre enn meg. Men de hadde da tid til pratepauser og studering av den storslagne utsikten som Goksøyra byr på. Fantastisk fjell!
Wenche inntok en skummel positur på stupkanten, bortimot 1200 høydemeter over dalbunnen. Var selv dum nok til å gjøre det samme. Kjekt å tøffe seg litt, kanskje? Slike kjekkasfakter finnes nok fortsatt blant fjellvandrere. Tror de avtar med alderen. Jeg føler det iallfall slik!
La meg på magen og ålte meg sakte mot en stor stein på stupkanten, rundt 1300 moh. Strakte fram armene og tok et bilde av Øverås med Øverås fergekai, som ligger bare 22 meter over havet. Lynrask fotografering. Var glad det var overstått!
Fotografering fra Goksøyra midt på dagen resulterer gjerne i uklare, diffuse bilder. Det blir for mange motlysbilder.
Eikesdalsvatnet er den største innsjøen i Møre og Romsdal. Den er nesten 18 km lang i luftlinje, og har et areal på hele 23,14 km2.
Et bilde som vekker til live mange gode turminner: I den store fjellbotnen høyt oppe i bildet og litt til venstre, ser vi et vatn og en bekk som fosser nedover den bratte fjellsida. Dette er Røndølskarvatnet og Røndøla.
Fortsetter vi innover snaufjellet fra Røndølskaret, kommer vi til Svartvassbu, ei ubetjent turisthytte. Jeg har vært der to ganger. Fulgte den meget bratte turstien fra Meringdal ved Eikesdalsvatnet. En mektig naturopplevelse å kunne få rusle rundt i disse fjelltraktene. Ubeskrivelig flott!
I nederste høyre hjørne har vi Røndølskarvatnet med den spisse Nebba til venstre. Bak Nebba ser vi store breer og kvasse topper, slik som Sjøvdøla og Nyheitinden. I bakgrunnen i midten stikker Gjuratinden (Juratind) til værs. Lett å kjenne igjen på grunn av den lille og spisse piggen oppe på toppen.
Gjuratinden er ikke et egnet mål for en vanlig turgåer. Stupbratt! Klatreferdigheter er en stor fordel, mens høydeskrekk er det motsatte.
Breene vi ser og omliggende områder er populære mål for de som driver med vårskiturer. De bærer skiene oppover skoglia og trasker innover på vårsnøen. Jeg kjenner folk som driver med dette. Har aldri vært aktuelt for meg, heller ikke i ungdomsåra. Alt for slitsomt!
Nei, da er det mye lettere med en tur til Goksøyra, selv om det også tærer på kreftene. Dette er Skjorta og Litlskjorta, sett fra toppen av Goksøyra.
Lange og krevende toppturer klarer jeg ikke lenger. Men minnene har jeg! Jeg tenker nå på kjente fjell som Snota, Trollhetta, Blåhøa og Rindhatten i Trollheimen. Og jeg husker godt mange turer i andre fjellstrøk. Kan nevne Galdhøpiggen og Rondeslottet, og Harstadfellet og Snøtinden i Gjemnes. Sistnevnte er en kjempetur med enorm utsikt fra toppen. Dit kommer jeg aldri mer! Men det lever jeg godt med. Gode turminner varer livet ut!
Hans Børli har skrevet et dikt om det å bli gammel. Alt for pessimistisk, synes jeg. Tar med noen linjer likevel:
Det er grått å bli gammel, ubotelig og ensomt som reveskabb.
Og det verste er at du aldri klarer å slite over den langstrakte navlestrengen
som binder deg til dine unge år.