Bilen ble parkert på Sandbakken. Kjørte etter Bustadveien, en bomvei fra Amundmoen nord for Løkken sentrum. Apostlenes hester tok resten av turen.

Etter et par hundre meter kom sola på en snarvisitt og lyste opp den gamle ferdselsveien. Urvatnet uttales lokalt for "Orvatnet". Navnet kommer av den bratte ura ("ora"!) som reiser seg fra vatnet i sørvest. Den nedlagte gården ovenfor vatnet het også Urvatnet. I tillegg har vi fått Urvatnet naturreservat.

Vanndråper og reflekser fra linsa glitret i motlyset. Senere glimret sola med sitt fravær. Regnet holdt seg borte på hele turen. Godt turvær!

Hulveier er gamle gang- og rideveier som i hellende terreng har fått en karakteristisk nedsunket form. Kan stedvis framstå som U-formede grøfter. Deler av veien til Urvatnet er en hulvei. (Vises ikke så tydelig på dette bildet.)

Urvatnet naturreservat ble formelt opprettet i 1992, men hadde da vært administrert vernet siden 1965 av Statskog, som var grunneier. Formålet med vernet er å ta vare på et relativt urørt barskogsområde.

Hytta (koia) som Statskog brukte, ble satt opp på tunet til den nedlagte gården Urvatnet. Mannen på bildet er Albert Rasmussen Bjerkan (1880-1959), fotografert i 1919. Han var skogvokter på den tida. (Foto fra arkivet til Norsk skogmuseum.)

Statskog la ut koia (Urvasshytta) for salg i 2015. Ei venneforening ville kjøpe og drifte hytta som et ulåst turmål for allmennheten. Bør roses for dét!

I juni 2017 kunne markatravere og andre ta i bruk Urvasshytta. Den har både sengekøyer og kokemuligheter. Generøst tilbud!

Et enkelt og litt gammeldags preg synes jeg passer godt i den gamle skogskoia.

Foran til venstre kan vi se ei hustuft (etter våningshuset?) på gården Urvatnet. Her bodde det folk fram til 1860. Det antas at det har vært bosetting på Urvatnet helt siden 1600-tallet. Midt på 1800-tallet var dette et stort bruk på 4000 dekar med egen gårdssag og hele seks husmannsplasser. Det er lett å se både gamle åkerreiner og store rydningsrøyser nedenfor gårdsplassen. På slutten av 1800-tallet ble Urvatnet solgt til Thamskonsernet, og i 1924 ble eiendommen overtatt av den norske stat.  

Jeg satte meg ned på gårdstunet for å ta en matpause. Fjøset, som vi ser novsteiner etter, stod midt i bildet. Jeg funderte litt over det jeg så, mens jeg tygget på et rundstykke med Cola til. Hva slags kost hadde folka som bodde her på 1600-tallet? Og hva slags liv hadde de? Det vet jeg ikke så mye om. Men en ting er sikkert: Plastflasker og brus hadde de ikke!

Etter å ha gått rundt en stund, studert og spekulert, ruslet jeg ned til Urvatnet. Også en plass jeg aldri har vært på før. Hvordan ser det ut der?

Ved Urvatnet er det skilt, turbok, benker og en bålplass i vannkanten. Litt bålbrenning er tillatt, men med medbrakt ved. Vegetasjonen her er fredet.

Hit kunne jeg ha kommet med både elendige leseferdigheter og en dårlig hørsel. "Dingsen" til venstre skal nemlig bøte på slike svakheter. Informasjon skal alle få! Da jeg sveivet rundt på denne snodige innretningen, ble stillheten brutt av en høy og skarp mannsstemme. Nei og nei, for et bråk! Fikk testet hørselen min, ja. Den fungerer fortsatt. Slo av spetaklet og ga meg til å lese plakaten i stedet. Ja, da! Synet er også bra. Praktisk for en ihuga turgåer.

Fant igjen roen ved naustet. Ypperlig badeplass! Kanskje helst på dager med mer enn bare 3-4 varmegrader i lufta.

Bak det gamle gårdstunet på Urvatnet ligger det noen råtne stokker etter et hus. De er etter lang tid blitt dekt av ei utrolig vakker kappe av mose og lav. Fantastisk flott!

Så var det tid for å gå tilbake etter den gamle ferdselsveien, omgitt av grantrær med hengende lav. Men jeg hørte ikke "sus gjennom sjeggede graner", slik som Jørgen Moe. Helt vindstille på denne turen, som vi trygt kan si gikk på historisk grunn. Det ble en fredfull og tankevekkende markatur i Meldal.