Ingen dag er lik, heter det. Vi kan vel også si at ingen tur er lik. Tok en tur til Svinvika igjen i dag, selv om jeg var her bare for en ukes tid siden. Dro dit for å oppleve vårstemning og nyte todalsnaturen. Jeg trives veldig godt i Todalen! Ble litt fotografering på dagens tur.

Velkjente vårtegn skaper glede og forventninger. Ubeskrivelig kjekt å rusle i et vårpreget landskap. Gikk delvis etter Svinvikrunden.

Traff mange som var ute og gikk på denne nydelige vårdagen. De som ikke hadde det så travelt, stoppet opp og lovpriste naturen, været og utsikten fra Gammelveien. En perfekt dag for både saktegående friluftsfolk og ivrige trimmere. 

Sola var i ferd med å jage vekk skyggene fra Svinvika da jeg gikk oppover de første bakkene. Bratt vei med noen skarpe svinger.

Utrolig fint å kunne rusle av gårde uten snø under beina. En ren nytelse!

Gammelveien ble ferdig i 1898. De brukte handmakt, minering og muring. Først kjørevei for hest, senere tok biltrafikken over. Både personbiler, lastebiler og busser kjørte etter Gammelveien. Dagens digre busser hadde fått store problemer på en slik vei.

I 1938 ble det bygd bilvei langs fjorden, Vikaveien. Og i 2001 ble det endelig tunnel gjennom Kammane. Et stort framskritt!

Har kommet til Handdrevet, ikke langt fra det høyeste punktet på Gammelveien. Et luftig parti med utmerket utsikt. En høvelig pauseplass!

Tuslet ned til hyttefeltet Kammen. Og tok som så mange ganger før et bilde av det maleriske kvennhuset. Det ble flyttet hit fra sin opprinnelige plass av folka på Nestu Hjellnes. Kvennhuset er en liten påminnelse og vanlig arbeidsliv i tidligere tider.

Flott utsikt fra Kammen! Ser ned til Todalsfjorden, Vikaveien og Svinvika. I bakgrunnen den spisse Åsbøsnytå og Strengen med snøkledd topp. 

Valgte som vanlig en snarvei fra Hjellnesveien til Nausta nede ved sjøen. En meget gammel kjerrevei, som går gjennom en trolsk skog.

Nedenfor Nausta er det noen fine og flate svaberg som går ned i sjøen. Der har jeg ofte tatt en lang matpause, gjerne med kaffebål.

Men i dag ble jeg invitert opp til husa av han som har bodd her de siste åra. Det ble en lang og hyggelig samtale i finværet. På en stille og fredfull plass der snøen har kort levetid. Hørte bare noen drønn fra is som raste nedover den bratte fjellsida på Rambjøra.

Fireåringen Sera satte også pris på tilværelsen, og la seg ned foran føttene våre. Likte veldig godt å bli kost med. Og det var helt greit!

Krysser fingrene (og kvistene?) for at det ikke kommer mer snø utover våren. Har nok!

Slik det ser ut nå, blir det rikelig med snø for skigåing i påska. Når barflekkene dukker opp på snaufjellet, tar jeg gjerne en skitur.