Vardskarssetra var seter til Utigard Holte i Rindal. Utrolig lang setervei! Jeg tok fatt på seterveien fra Stormyra (P) i Østre Fossdalen. Etter noen hundre meter kommer vi til Trøsetra, som vi ser på bildet. De som vil vite mer om Vardskarssetra, både om seterveien og seterdrifta, kan lese en innholdsrik artikkel av Kåre Andersen og Fredrik Løset i årsskriftet til Rindal heimbygdlag, 2017. Interessant stoff!

Seterveien fortsetter nedover Ljøsådalen, og ganske fort kommer vi til Møkkelgardssetra. Drifta ble nedlagt på 1920-tallet. Viser til boka Rindalssetre av Lars Nergård.

Lenger nede i Ljøsådalen passerer vi Skjølsetsetra. I dårlig forfatning. Nedlagt som seter i 1931.

Tømmerstokker varer ikke evig, men disse novsteinene tåler nok tidens tann. 

Vanskelig å se, men Vardskarssetra ligger omlag midt i bildet. Myrete terreng i dette området. Helt oppe til venstre har vi høyeste topp på Kammen. 

Greit å komme ned til Ljøsåa. Godt drikkevann og mulighet for å vaske vekk svette. Kort om været: Umulig å få frostskader, bedre sjanser for heteslag!

Seterstien snor seg elegant fram rundt blautmyrer og over fine bergflater. Spennende å følge den gamle, men nå litt utydelige seterstien, synes jeg. En gammel ferdselsvei fra Rindal gikk gjennom Ljøsådalen og videre til Hemne. I fjellskaret var det satt opp varder for å lede folk på rett vei. Det er vel det som er opprinnelsen til stedsnavna Vardskarfjellet og Vardskarssetra. 

Plutselig dukket setra opp, omgitt av markblomster og inne i en tett skog. I 1975 satte Kåre Andersen i gang med å restaurere det gamle og falleferdige seterskjelet. Han holdt på i flere år, med god hjelp av andre. Nå er den gamle seterbygningen i god stand både utvendig og innvendig.

Dette er ei meget gammel seter! På en tømmerstokk er det risset inn årstallet 1781. Siste år med seterdrift var 1937. Bestemora til Kåre Andersen, Rannei Holte (f. 1881), var seterdeie her i hele 40 år. Imponerende! Hun var den siste seterdeia på Vardskarssetra. 

Utsikt fra seterstølen i sørlig retning. Det var et stort og godt beiteområde rundt seterplassen. Vardskarssetra kunne ha 10-12 kyr og noen sauer. Markaslåtten ble drevet helt til 1948. De hadde tre høyløer og kunne vanligvis kjøre hjem 24 høylass (på vinterføre). Lang tur for både folk og hester!

Etter en lang matpause på den gamle og avsidesliggende seterplassen fortsatte jeg oppover og nordover. Målet var Kammen. På veien dit så jeg store mengder med røsslyng og turt på enkelte plasser. Sistnevnte trives på fuktig moldjord. Noen litt bratte partier opp til Kammen.

I fjellet nord for Vardskardssetra ligger et nedlagt steinbrudd. Det ble for lang transportvei til bygda. Likevel, skiferen er brukt på tak i Ingebrigtslia. 

Fine, isskurte berg rett under høyeste topp på Kammen. Mer merkelig at det ligger et stort tjern her.

Toppvarden på Kammen (750 moh.) markerer grensa mellom Rindal og Hemne. Vidt utsyn i alle retninger!

Utsikt mot Ljøsådalen, som kommer nedover midt i bildet.

I øst kan vi se Søvatnet i Hemne.

Ruten er en mektig og omfangsrik fjellnabo i sørvestlig retning. Mye brukt som turmål både om sommeren og vinteren.

På tilbaketuren tok jeg min siste drikkepause oppe i Ljøsådalen på et sted jeg kaller "Saltsteinsplassen" fordi det legges ut saltsteiner her. Sikkert bare jeg som bruker det navnet! Kammen i midten langt bak.

Så var turen nesten slutt. Den gammeldagse drifta på Trøsetra er over for alltid. Det ble en interessant tur! Ei historisk vandring, slik jeg opplevde det. 

Men blomsterprakten kommer tilbake også neste år. Heldigvis! Nede ved bilen var det 29 varmegrader. Vannflaska ble fylt opp flere ganger. Sikkert lurt! Jeg fikk en fin rusletur på rundt 15 km. For det meste gikk jeg etter den gamle seterveien. Måtte studere terrenget godt for å finne den svake stien på noen steder. En spennende utfordring! Ikke mange som ferdes her i våre dager. Bare bra, synes jeg. Konklusjon: Denne turen tar jeg gjerne flere ganger!